Machu Picchu!!!

Tirsdag 6 april klokken 06.30 ca fikk jeg endelig oppfylt en drøm som jeg har hatt i mange år. Jeg har snakket om det og sett på bilder og sett frem til kjempelenge og endelig var jeg oppe på Machu Picchu.

Men vi kan begynne helt fra begynnelsen.

Søndag morgen reiste vi fra Cusco kl 07 via Santa Maria og Santa Teresa som er to små landsbyer og vi kom frem til Aguas Calientes som er den nærmeste byen til Machu Picchu kl 21 på kvelden.

Men veien frem dit var lang og veldig farlig. Vi kjørte i en minibuss med 6 andre og det var jeg, Camilla, Tina og Jeanett som dro. Inga hadde vært der tidligere så hun ble ikke med. Frem til Ollantayambo som er utgangspunktet for de som skal gå Inka Trail var veien flott og asfaltert, noen steder mye bedre enn norsk standard. Så begynte vi på oppstigningen til 4200 moh og vi kjørte sikk-sakk opp til et fjellpass som vi måtte over og det var flott og spektakulær utsikt!

Men da vi kom på toppen og skulle begynne nedstigningen så var det plutselig tåke overalt. Det var en total forandring fra den andre siden hvor vi hadde klar himmel og sol og god utsikt. Det var såvidt at vi så veien foran oss og sjåføren holdt sikkert 50-60 km/t nedover fjellsiden mens han kuttet svingene og plutselig måtte han bråbremse fordi det kom en bil imot. Da hadde jeg hjertet i halsen, men det skulle vise seg senere at det bare var barnemat.

Vi stoppet i Santa Maria for å gå på do og for å kjøpe litt mat, og da fikk vi vite at vi ikke kunne kjøre på den nye veien fordi den hadde blitt vasket bort etter en stor flom. Det var den samme flommen som gjorde at Machu Picchu var stengt i begynnelsen av året og åpnet igjen nå 1. april, så vi var noen av de første som besøkte det igjen. Da var solen kommet tilbake og det var skikkelig varmt og godt.

Så fra Santa Maria så måtte vi kjøre den gamle veien og det var virkelig en prøvelse det og. Vi kjørte sikk-sakk oppover på jordveier som var gjørmete og glatte og veien var bare gravd ut i fjellet så det var masse løs jord. Da vi var kommet et stykke opp i fjellet så kom det noen biler imot og det er få steder at to biler kan passere hverandre.

Forestill deg at du sitter helt bakerst i en bil uten mulighet til å komme deg ut, og på venstre siden er det en jordvegg og på høyre side er det et loddrett stup 300 meter rett ned! Også rygger minibussen din bakover uten at sjåføren ser hvor han kjører siden han ikke har speil. Begynner du å svette litt? Det gjorde i hvert fall jeg, og jeg tror ikke det var pga. varmen.

Men det gikk bra, vi kom oss forbi, men det var ikke gått mer enn 5 minutter før vi møtte et nytt problem. Bilen vår satt fast i gjørmen, så sjåføren rygget bakover og det var fremdeles loddrett ned og skikkelig høyt. Da fikk noen i bussen panikk og begynte å skrike, men det er ikke rart for jeg satt jo helt bakerst og han rygget faktisk så langt ut at jeg trodde det skulle gå galt. Det manglet vel kanskje 1 meter eller noe før vi hadde falt utover.

Men utrolig nok så gikk det også bra. Vi fikk dyttet bussen fremover og fortsatte turen. Men veien var skikkelig dårlig, og flere steder så vi at det hadde rast både stein og jord nedover. I tillegg var det bare jordvei så det var mye støv og flere steder rant elven over veien og et sted var det så dypt at det kom litt vann inn i minibussen.

Turen tok vel kanskje 3 timer og da vi var halvveis ca. så vi hvor den nye veien var, eller hadde vært. Det hadde gått et steinras som hadde revet med seg hele veien så det var bare et stort hull midt i mellom der den egentlig skulle vært. Og lengre fremme så vi at det kom regn. Det ville i såfall vært katastorfalt siden veien vi var på kunne rase sammen eller regnet kunne føre til jordras høyere oppe. Men det begynte heldigvis ikke å regne før vi var fremme i Santa Teresa og da regnet det kraftig.

Så fikk vi beskjed om at vi nå skulle ut på en 3-4 timers gåtur, som i utgangspunktet skulle vært bare litt over en time fordi det ikke gikk tog fordi det var til reparasjon. Det var i utgangspunktet greit og da var klokken ca 16.

Så kjørte vi oppover, men så måtte vi dra tilbake fordi vi hadde glemt guiden vår, og det var fullt i bussen så da gjorde vi det de gjør i utviklingsland, han hoppet opp på taket.

Etter en halvtimes kjøretur så kom vi frem til stedet vi skulle begynne å gå fra. Vi måtte først ta en kabelbane for å komme oss over en elv. Det var gøy, men da vi stod og ventet hørte vi plutselig noen høye smell og vi trodde at veiarbeiderne sprengte med dynamitt, men det var enorme steiner som løsnet fra fjellet. Vi gikk forbi det stedet hvor de hadde falt etterpå og det var helt rart å tenke på at det hadde gått folk forbi her hele dagen og tilfeldigvis da det ikke var noen der så løsnet steinene!

Det ble mørkt i 18-tiden og heldigvis hadde vi med oss lommelykter. Det var skikkelig varmt å gå. Etter en times tid kom vi frem til et sted hvor vi måtte skrive oss inn med passnummer, og etter tre og en halv time til med gåing kom vi frem til Aguas Calientes. Vi fulgte togsporet men det var store hull flere steder og det var bekmørkt fordi dette var langt uti skogen. Guiden vår spurtet avgårde så vi hadde problemer med å følge etter han.

Men da vi kom frem til hostelet vårt i 21-tiden så dro vi ut å spiste med en gang, også var det bare å ta en dusj og legge seg.

03.45 morgenen etterpå våknet vi. Det regnet mye og var mørkt, men vi gikk med godt mot. Guiden vår hadde inngangsbilletene våre så det var nesten slik at vi ikke kunne komme oss inn. Det hadde i såfall vært en ekstrem skuffelse, men vi snakket oss forbi. Så begynte oppstigningen til Macchu Picchu. I følge guiden vår sa var det 1400 trappetrinn for å komme seg opp og på ca 700 merket jeg at jeg slet skikkelig. Frokosten vår var 3 kjeks og en kopp med te siden de ikke kunne få forsyninger fra Cusco.

Det tok vel 1 og en halv time å gå opp trappene, men det var utrolig deilig da vi kom opp. Klokken var vel litt etter 6 da vi kom opp men det var allerede masse folk der. Det var tåkete og mye skodde der da, men det var egentlig like greit siden det var lyst og vi hadde gått glipp av solnedgangen uansett.

Så møtte vi guiden vår og gikk inn. Det var ikke lett å se så mye, så jeg ble ikke så veldig imponert. I tillegg så vi fikk en omvisning i ruinene og guiden vår fortalte at det sannsynligvis hadde tatt et sted mellom 2-300 år å bygge Machu Picchu.

Jeg var gjennomvåt og skikkelig kald så jeg bestemte meg for å dra tilbake til inngangen og få noe varmt å drikke. Klokken var bare 8 så det var ikke varmt i været.

Tina ble med og vi drakk litt kakao og spiste pizza. Så dro vi tilbake og da hadde det lysnet og solen var kommet frem. Så gikk vi oppover på det høyeste punktet og kom opp til det stedet hvor de fleste bildene fra Machu Picchu er tatt av. Det var skikkelig flott fordi tåken hadde lettet og det var varmt i været. Akkurat da var jeg kjempesliten, men likevel utrolig glad for å være der.

Det var en fantastisk opplevelse. Men så kom jeg til å tenke på det senere, det er jo bare en masse ruiner og gamle bygninger. Men det er vel historien bak som har gjort Machu Picchu så berømt. Det var byen til inkaene som spanjolene aldri fant og det var her kongene bodde. Faktisk så bodde det bare 900 mennesker i byen, og det er ikke mange prosenter av en total populasjon av 15-16 millioner inkaer i Sør-Amerika.

Så dro vi ned igjen til Aguas Calientes og spiste litt også begynte vi på hjemreisen. Men vi måtte sove over i Santa Teresa fordi veien var blokkert av et steinras. Der bodde vi på et lite hostel drevet av en veldig hyggelig familie. Jeg snakket litt med de på kvelden og fortalte dem om Norge og de fortalte meg om Peru og vi snakket om fotball, musikk og andre dagligdagse ting.

Så neste dag skulle vi dra opp dit hvor det hadde gått et ras og gå gjennom raset og ta en buss som ventet på oss på den andre siden. Da vi kom opp dit var hele veien borte. Den hadde bare forsvunnet i dypet. Og akkurat da vi skulle gå begynte det å rase store kampesteiner. Da kjente jeg at hjertet banket ekstra fort.

Og da vi var på vei igjennom så hørte vi folk rope at det kom flere steiner ned og guiden vår begynte å løpe. Da trodde jeg det skulle gå galt. Heldigvis stoppet steinene høyere oppe, og vi kom oss hele over. Det var skikkelig skummelt da vi var midt i for steinene kunne rast over oss eller vi kunne fått en liten stein i hodet og blitt slått bevisstløs og falt 300 meter rett ned og dødd.

Men vi var glade vi kom oss over, og veien hjem gikk veldig greit. Det var skikkelig deilig å være tilbake på hostelet vårt i Cusco og bare slappe av. Det var en flott tur både på godt og vondt, men om jeg skal tilbake så skal jeg ta toget hele veien. Det tar mye lengre tid, og koster 140$ men sikkerheten fremfor alt!

PS: Bilder kommer senere