Lokale nyheter fra Bonao

Bonao er et lite sted, men det skjer likevel mye her. I går kunne vi lese i avisen at hundrevis av elever, lærere og foreldre hadde hatt en minnestund for en 15 år gammel jente som døde av denguefeber på søndag. Familien hadde vært rundt på flere klinikker og fått til svar at hun var på bedringens vei, mens det faktisk gikk motsatt vei. Det er trist, og dessverre er det en del av hverdagen her. Sjefen vår Arelis hadde også hatt denguefeber for to uker siden, men det gikk heldigvis bra med henne.

Da jeg var på en skole i dag hang det mange plakater og oppslag om denguefeber og farene ved det, som var laget av elevene selv. Det er bra at skolene informerer og arbeider med preventive tiltak.

Da jeg kjørte i taxi med en fra organisasjonen i dag, lå det plutselig masse greiner, steiner og boss midt i veien. Noen steder var det også bildekk som var satt fyr på, og flere steder brant det midt i veien. Ifølge hun jeg var med så var det folk som treiket og protesterte mot mangelen på elektrisitet og lys. Det er normalt at strømmen går flere ganger om dagen, men noen steder hadde den ikke kommet igjen.

Har nå bestemt meg for å arbeide med utdanning. Det hadde jeg egentlig bestemt meg for på forhånd, og jeg ble litt i tvil når jeg så alle prosjektene de har, men nå har jeg endelig bestemt meg.

Jeg har besøkt flere skoler med de som arbeider for Fundación Falcondo og sett nye moderne skoler som holder tilnærmet norsk standard. Også har jeg sett små bygninger som fungerer som klasserom i fattige bydeler hvor folk bor i blikkskur.

I dag var jeg med Jella, en som arbeider for organisasjonen og vi dro til en skole som lå i en fattig bydel. Her var det ikke innlagt strøm eller vann i husene og skolen var altfor liten for det store antallet elever. Rektoren viste meg rundt og hun eksemplifiserte plassmangelen ved at de på morgenen hadde 40 barn i førskolen og en lærer. Det sier vel det meste.

Så dro vi til et prosjekt som var påbegynt for 10 år siden. Det var en stor byggeplass hvor bare fundamentet til skolen var konstruert. Store betongsøyler stod opp av gress som for lengst hadde grodd igjen. Det som skulle vært en stor skole for flere hundre elever stod nå igjen som et forlatt og glemt prosjekt. Hele området ble nå brukt som en bosshaug og ved inngangen hadde de som bodde i nærheten kastet boss hvor det passet de.

Jella fortalte at regjeringen ikke hadde hatt ressurser til p fullføre prosjektet, og ønsket heller å bruke penger på å bygge boliger til folk. Men dette hadde hatt en omvendt effekt, ettersom folk hadde solgt husene sine og flyttet til fattige strøk. Og nå stod prosjektet på vent, og det hadde ikke blitt gjort noe på 6 år.

Jeg kjente at jeg ble oppgitt og skuffet, men også lysten på å gjøre noe. Så hva kan jeg gjøre? Jeg kan snakke med Arelis og spørre om hun kan ta kontakt med sine kontakter i Utdanningsdepartementet. Jeg leitet litt rundt på internett og fant ut at den seneste artikkelen som var publisert om dette prosjektet var tirsdag 24 august 2010. Så det er tydelig at det er flere som ønsker at prosjektet skal bli fullført. Og jeg vil gjøre det jeg kan for å hjelpe til(selv om det ikke nødvendigvis er så mye jeg kan bidra med).