Her kommer en oppdatering om hva som har skjedd i det siste.
I forrige uke var vi på to forskjellige skoler og hadde gymtimer med elevene. Det var skikkelig gøy og det virket som at de koste seg masse. Vi lekte katt og mus, hadde forskjellige stafettøvelser, tøyet ut og ga barna fysisk aktivitet som de vanligvis ikke får på skolen ettersom at flere skoler ikke har gymlærere eller uteområder. Derfor prøvde vi ulike aktiviteter som en kan gjøre inne når det f.eks. regner eller når de har lite plass.
På den ene skolen skulle vi dele elevene inn i grupper og gymlæreren der gjorde en skikkelig stor tabbe. Hun blåste i fløyten sin og sa: Del dere inn i grupper nå! Da løp selvsagt allesammen bort til vennene sine, og det var en jente som ble stående igjen. Hun var ganske kraftig til å gå i 6 klasse, og ingen ville være på gruppe med henne. Da fikk jeg vondt inni meg og skulle til å gå bort til henne, men gymlæreren gjorde det før meg. Håper hun innså at hun gjorde noe dumt. Det er mye bedre å bare telle alle elevene fra eks. 1-5 og si at 1`erne går dit osv. eller bare fysisk atskille dem.
På onsdag lagde vi middag hos Azar, som er vår venn fra Sør-Afrika og som arbeider som sjefsingeniør i de åpne gruvene. Der spiste vi en nydelig kylling som var krydret med piri piri, chili og en hemmelig sør-afrikansk ingrediens. Som tilbehør hadde vi salat, ris og naan brød. Mmm!
Men dagen etter hadde vi også et fantastisk måltid. På torsdag var vi i Santo Domingo på høsttakkefest hos Arelis. Der fikk vi servert en nydelig og mør kalkun, deilig svin, ris og gode grønnsaker, pluss et par ting jeg ikke er helt sikker på hva var.
Mario viser den gode maten
Jeg spiste til og med hjertet til kalkunen, noe som var overraskende mørt og godt. Det var en hyggelig aften, og jeg lekte med barnebarna til Arelis, fortalte røverhistorier med Mario, Rafael og de andre og hadde det skikkelig gøy. Min første høsttakkefest, men forhåpentligvis ikke den siste!
Desserten smakte fantastisk!
På fredag morgen leverte vi Tinka til veterinæren også dro vi til Cabarete. Det har vært en skikkelig bra helg med sol, sand, sjø og masse varme.
Cabarete er skikkelig fint og i helgen var det en stor jazzfestival og artister fra Den dominikanske republikk, Cuba og andre land var kommet for å spille.
Jeg var hos en barberer og klippet meg, og plutselig kom det en høy mann som også ønsket å få trimmet sveisen. Jeg visste ikke hvem det var, men ante meg at det var en av artistene eller en viktig person siden han hadde en assistent med seg som bar en gitar og stresset rundt. Etter å ha gjort litt research fant jeg ut at han heter Chucho Valdés og er en berømt jazz artist fra Cuba og en av de store navnene på festivalen. Det var artig. Her er en link til hjemmesiden hans: http://www.valdeschucho.com/
Det var også en surfekonkurranse i Cabarete denne helgen på Playa Encuentro(som er 5 km utenfor Cabarete).
Vi dro dit på lørdag for å se, men det var ikke så veldig spennende for å være ærlig. Bølgene var høye, og folk var i vannet, men det var mye dødtid mellom hver gang noen kom opp på brettet og surfet så vi bestemte oss for å dra tilbake.
Gikk litt rundt på egenhånd og bestemte meg for å sette meg ned og prate litt med lokale folk. Og de var veldig hyggelige og de interesserte seg for hvor jeg kommer fra, hva jeg gjør her osv. Vi pratet om hvordan de ser på turister og hvilke effekter turismen har. Bl.a. ga de uttrykk for å være oppgitt av de enorme kontrastene. På den ene siden av veien selges leiligheter til 65.000$, mens på den andre bor folk i små trehus som ser ut som at de holder på å falle fra hverandre. Kan du gjette hvilke av dem som ligger vendt mot stranden? Det er ikke trehusene nei.
Jeg var forresten inne på et toalett hos en lokal dominikansk familie. Jeg måtte plutselig på do da jeg var å klippet meg, og noen som barbereren kjente hadde et toalett rett bak skuret hvor han holdt til. Det betydde at jeg måtte gå vekk fra hovedgaten og dit som dominikanere vanligvis lever. Det var som å komme til et annet land. Den delen av huset som vender ut mot gaten var malt og i fin stand, mens bak huset flasset malingen av og var dekket til flere steder med plast og reparert på billigst mulig måte. I tillegg var det mye boss(søppel) som lå slengt rundt overalt og det var mye rot og masse ting. Jeg ble faktisk sjokkert(noe som ikke skjer så ofte) over hvor stor kontrastene kan være ved bare å bevege seg 5 meter!
Jeg ble etter hvert gode venner med barbereren og vi tok bilder sammen som han senere fikk printet ut på en internettkafé og som han hang opp. Han hang også opp flere bilder som jeg tok fra jazzfestivalen, og i tillegg bildet av meg, Chucho Valdés og assistenten hans.
Kanskje det virker litt rart for dere som leser dette at jeg bare satt meg ned og pratet med en vilt fremmed person og at han hang opp bilder av meg, men det er en kulturell greie hehe. Her er folk så vennlige og imøtekommende, utadvendt og trivelige. Tror jeg begynner å bli påvirket, noe som ikke er en negativ ting.
Og når vi snakker om ting som kan være rare, kan jeg også ta med at jeg ble stoppet på gaten av en liten gutt på lørdag. Han jobbet som skopusser og var vel kanskje 8-9 år gammel. Han hadde fillete og skitne klær og var veldig tynn. I tillegg virket han sliten og hadde et trist uttrykk i ansiktet. Han spurte meg om han kunne få 50 pesos(ca. 9 kroner) for å kjøpe seg noe mat. Jeg liker ikke å gi penger for en vet aldri hva de blir brukt på, så jeg sa til han: Er du sulten? Kom så skal jeg kjøpe noe mat til deg! Så vi gikk inn på en liten restaurant og jeg kjøpte en hamburger og en sprite til han. Da lyste han opp og begynte å le og smile. Det er nok sjeldent at han får spise noe slikt, så jeg var bare glad til for å gi han et måltid. Så fortalte han meg om skolen og familien sin. Jeg oppmuntret han til å fortsette å studere og være flink på skolen. Og ikke minst ta vare på søsknene sine og familien.
Møtte han igjen på søndag, og da lyste han opp og kom bort og ga meg en klem og sa at han var veldig takknemlig. Det var hyggelig å se at omtanke og medfølelse blir satt pris på! Jeg skulle ønske at jeg kunne hjelpe alle barn og voksne som jeg ser her og som er fattige, men det er dessverre umulig.
Dere som har vært ute og reist en del til utypiske chartersteder har nok lagt merke til at det er flere barn som tigger på gaten. I Norge ville vi nok ha kontaktet barnevernet og det ville blitt store skriverier i avisene, stor ståhei og baluba om et barn hadde blitt observert tiggende på Oslo S med fillete klær og jord i ansiktet. Her derimot er det helt normalt, noe som i seg selv er helt absurd. Jeg husker da jeg gikk på VGS da vi lagde en film om et barn som tigget. Vi fikk med oss en gutt fra barneskolen jeg gikk på og kledde han opp i fillete klær og plasserte han på jernbanestasjonen i Bergen. I tillegg hadde vi skrevet en lapp hvor det stod at han trengte penger fordi foreldrene brukte narkotika. Så filmet vi med skjult kamera for å se reaksjonene til folk. Og de var mange kan dere tro. Noen ville ringe til politiet, tipse Bergensavisen, folk sperret opp øynene og kunne ikke tro det de så og de fleste ga noen småpenger(for å kommentere denne historien: Etter at de hadde gitt penger så gjorde vi dem oppmerksom på at det var et skuespill og ikke ekte).
Men hovedpoenget er at det var veldig ubehagelig for folk å se et tiggende barn. De fleste mennesker er nok ikke så naive at de ikke tror at det finnes barn som tigger, men så lenge en slipper å leve i nærheten av dem eller i det hele tatt se dem, så er de ”usynlige” eller nærmest ikke-eksisterende og en trenger ikke å bekymre seg. Det jeg prøver å si her er at jeg føler det på den samme måten. Det er ubehagelig når en jente på 7 år i fillete klær og skittent ansikt kommer bort til meg med et tomt uttrykk i øynene og holder ut hånden sin. Da får jeg vondt inni meg, og jeg ønsker å hjelpe allesammen, men når jeg ikke kan det så får jeg enda mer vondt av dem.
Dette innlegget ble mye lengre enn jeg hadde planlagt. Men slik blir det når jeg skriver om noe som engasjerer meg. I morgen skal vi hente Tinka hos veterinæren og selv om hun er en ”crazy shit machine” og gjør fra seg hvor hun ønsker, så er hun den søteste lille valpen i hele verden. Gleder meg til å se henne igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar