Refleksjoner om fortiden, fremtiden og det derre der

Dette innlegget blir litt hulter til bulter, men når en har mye en vil si blir det ofte slik.

I går feiret vi 20 års jubileet til Stiftelsen Falcondo her i Bonao. Her hadde Arelis og Antonio mange taler, og det var mange flotte ord som ble sagt. I tillegg spilte Santy Rodriguez, en talentfull fløytist som er dirigent for det yngre filharmoniorkesteret, og underholdt oss. Her var det mange kjente ansikter bl.a. mange lærere, mange mennesker vi har møtt og hilst på og det var en gledelig kveld. Vi møtte også Christian Tiburcio som har det flotte mosaikk huset, jeg hilste på den tidligere presidenten av Falcondo, en fransk dame som hadde vært professor ved et universitet i New York og flere andre dyktige mennesker som jobber med eller for stiftelsen.



Her er f.v. eks-direktør for Falcondo James H. Carrigan som var en veldig hyggelig kar og Arelis og Antonio til høyre. Den kortere herren i midten er Hr. Candido Bido som har masse flotte bilder på utstilling i Plaza de La Cultura og er en kjent dominikansk kunstner. Hjemmesiden hans er vel verdt et besøk:

http://www.grupointeractivo.com/bido



Det var mange mennesker som hadde møtt opp for å få med seg det som skjedde og for å vise sin støtte


Når det gjelder arbeidet så har jeg veldig lyst å arbeide med å utvikle et øko-turist prosjekt her i Bonao. Det eneste jeg hittil har funnet om Bonao i turist og reise bøker var et par linjer i National Geographics bok om Den dominikanske republikk, hvor det stod at en kunne finne gruvene til Falconbridge og Xstrata Nickel her. Men etter å ha pratet med folk herfra, har jeg funnet ut at det var i Bonao at de første radio og tv-sendingene begynte i landet, og at det finnes flere øko-turist prosjekter her. Det betyr at det gjelder bare å få informasjonen ut til folket!

I tillegg kunne det vært spennende å lage et museum over gruvedriften i byen siden det har vært arbeidet i de åpne gruvene siden 1971, men dette er noe som Falconbridge og Xstrata må ta initiativ til selv.

Ellers så har jeg funnet en fantastisk film som heter "Home", som er laget av Yann-Arthus Bertrand og viser planeten vår ovenfra. Filmen tar for seg ulike tema som naturressurser, mennesker, levemåter, samfunn, bærekraftighet og mange flere temaer. Det var akkurat en slik film jeg ble spurt av Arelis om å finne og i tillegg har jeg vært i kontakt med teamet bak filmen og fått tak i ekstrahefter, bilder og tilleggsmateriale som kan brukes i undervisning. Og alt på spansk slik at det ikke blir noen problemer med oversettelsen.

De jeg har vært i kontakt med har vært utrolig positive og hjulpet masse med informasjon så de har gjort min jobb med videreformidling ganske enkel. Jeg anbefaler alle å se denne filmen. Her er en link til den på engelsk: http://www.youtube.com/watch?v=jqxENMKaeCU

Nå er det kaldt her. Gikk med jeans og genser og frøs tidligere i dag, selv om temperaturen var over 20 grader, men det regnet mye og var overskyet. Er vel bare ikke vant til kulde. Kommer nok til å fryse konstant når jeg kommer hjem til Norge i januar.

Ellers er det rart å tenke på at jeg har vært her i over to måneder allerede, og om litt over to måneder til er jeg på vei hjem igjen.

På lørdag skal vi være med på et alfabetiseringsprosjekt for voksne mennesker i Blanco, hvor vi har vært tidligere. Det kommer til å bli veldig spennende, spesielt siden jeg skrev bachelor oppgave om akkurat dette temaet i Bolivia. Så det gleder jeg meg til!

Og i neste uke skal vi begynne med risikovurdering i små samfunn i forhold til naturkatastrofer. Det blir spennende å se hva vi kan hjelpe til med der.

Og min nye favorittsang blant veldig mange her nede, en liste kommer snart, er Jorge Celedon - Que Bonita es esta vida!!(Så fint livet er!) Link her: http://www.youtube.com/watch?v=azAjn8jHt5Y

Det var en gang vi gjorde et bakeri om til en kafé

I de siste dagene har vi jobbet mye med bakeriet som vi har pusset opp for å bli en kafé. Det er en kvinnegruppe som driver bakeriet, og de driver også en internettkafé rett ved siden av. Jeg har kommet med idéer, tanker og kreative innspill, i tillegg har arbeiderene spadd, spikret, malt, løftet, flyttet, ommøblert, lagt fliser, teipet, og jobbet hardt! Her kommer noen bilder som beskriver det vi har gjort:



Slik så det ut helt i begynnelsen



Her blir all jord og steiner og ujevn grunn fjernet for å legge singel og få et flatt underlag



Her skal det lages en dør ut til bakgården



Her legges fliser..



..og her begynner første del av taket å komme på plass



Her skal vi få en maler til å male et skikkelig stort bilde av bondekoner og innsiden av et bakeri



Her har grunnmalingen blitt lagt, og taket begynner å ta form



Her sitter vi og planlegger maleriet som skal pryde veggen. Jeg kom på idéen om å male hele veggen og kunstneren videreutviklet den. En stor artist!



Her forklarer Francis Castillo, en berømt maler, kvinnene som er ansvarlige for bakeriet hvordan maleriet kommer til å være



Her males veggen



Og her er arbeiderne som har jobbet med alt arbeidet. Legg merke til forandringen i bakgrunnen



Dette er noen av kvinnene som er med i kvinnegruppen som driver bakeriet



Her holder Francis Castillo på å male



Her poserer Badui under det nye taket. Se alle plantene!



Slik så det ut kvelden før vi hadde stor åpning. Ser dere forskjellen??



Slik ble innsiden seende ut. Flott!



Og slik ble uteområdet seende ut etter at vi var ferdig med oppussingen. Fint :)







Og slik ble maleriet seende ut til slutt. Kjempeflott!!

Det var spennende å være med i prossessen fra tankegang og idèer, til gjennomføring og ferdig produkt. I tillegg var kvinnene veldig takknemlige og ga meg masse klemmer og det var bare smil og latter da vi sa på gjensyn og takk for oss. Jeg kommer definitivt tilbake dit for å drikke kaffe, nyte livet og ta det med ro. Spise et kakestykke og lese en god bok, samt prate med alle de hyggelige damene der. Jeg fikk troen på at NGOer kan endre små samfunn og håper at bakeriet som nå er blitt en kafé er det første skrittet på veien. Slik at hele samfunnet sakte, men sikkert kan forandre seg og forbedre seg!!

Et kamera stjålet, et kamera levert tilbake

I dag skjedde det noe som gjorde meg både sint, skuffet og oppgitt, men også overrasket, glad og lettet.

Nå har vi virkelig kommet i gang med oppussingen av bakeriet og har ryddet gårdsplassen, lagt fliser inne og har begynt å legge på tak. I tillegg har vi begynt å tenke på innredningen, fasader og utforming. I bakgården skal vi lage et lite uteområde med plass til en liten kafé, og der skal vi også male store veggmalerier som skal dekke alt. Det kommer til å bli skikkelig fint, og i dag satt jeg og jobbet med en kjent kunstner som heter Francis. Han har arbeidet med mosaikk, keramikk og malt mange bilder og hatt mange utstillinger.

Det var virkelig spennende å arbeide med han fordi han skjønte med en gang hvilke idéer jeg hadde og vi videreutviklet dem sammen. Vi satt ute og arbeidet, og mens jeg forklarte hva jeg tenkte, tegnet han og det var virkelig flott. Så gikk vi inn to minutter fordi jeg ønsket å vise han noe. Og mens vi var inne lot jeg sekken med kameraet mitt ligge der. Noen barn som vi hadde snakket med tidligere, og som hadde gitt oss noen idéer satt utenfor.

Det tok bare to minutter det jeg skulle vise han inne, og da vi kom tilbake ønsket jeg å ta et bilde. Men da var kameraet vekk!! Først tenkte jeg at jeg sikkert hadde lagt det fra meg et sted, men så kom jeg på at jeg hadde jo tatt et bilde bare noen minutter tidligere. Så da leitet vi overalt, men fant ingenting. Vi snakket med barna som var der ute, og spesielt 3 gutter på 14-15 år som hele tiden hadde vært i nærheten. Jeg kjente at jeg ble skikkelig sint siden noen hadde stjålet kameraet mitt.

Jeg bannet og ble skikkelig irritert. Han ene jeg jobbet med, var raskt fremme og tok bilder av de tre, og sa at han kom til å ringe til politiet, og ønsket å ta et bilde av de. Det var de tre litt usikre på, men han tok bildet og sa at det var fordi han kunne utelukke dem som mistenkte når politiet kom.

Så gjorde vi ikke noe særlig mer, men kjørte og spiste lunsj. Jeg kjente at jeg fremdeles var skikkelig provosert og at jeg var forbanna. Men så spiste vi lunsj og pratet litt om andre ting, så da roet jeg meg litt.

Kameraet ble stjålet rundt kl. 12.40. Ca. 14.10 var vi tilbake på stedet, og da kom en av sjefene for bakeriet for å høre hvordan arbeidet gikk. Sammen med han jeg arbeider med fortalte vi historien, og hun ble med ett veldig sint og forbannet. Tilfeldigvis kjørte en av fedrene til en av guttene forbi og vi fikk forklart situasjonen for han. Han gikk og hentet en av de tre guttene og de to andre fulgte etter.

Så tok vi dem med inn på bakrommet av en internettkafé som ligger side ved side av bakeriet, og der snakket vi om de mulige løsningene. Jeg prøvde vagt å forsvare de tre, for på dette tidspunktet tenkte jeg at de ikke hadde gjort noe men hadde hjulpet. Så var det faren til han ene, de tre guttene, vi to som arbeider for stilftelsen Falcondo og to kvinner. Vi snakket frem og tilbake og guttene benektet at de hadde gjort noe, mens alle andre mente at de hadde stått bak forbrytelsen.

Så sa vi at de burde finne de skyldige nå ellers kom vi til å ringe politiet og lage et helvetes spetakkel for beboerne i det lille samfunnet, og de kom til å bli brakt ned til politistasjonen for å bli avhørt og satt i varetekt. I tillegg for å være "greie" sa vi at vi kom til å betale 1500 pesos, ca. 230 NOK. til de som leverte tilbake kameraet. Og de fikk streng beskjed om å dra ut og si det til resten av samfunnet, og ikke komme tilbake uten kameraet.

Mens de var ute, fortalte han jeg jobber med at han hadde tatt bildene av de tre helt i begynnelsen, fordi han skjønte at det hadde vært dem. Han er fra en supersmart familie forresten, hvor to av nevøene hans studerer for å arbeide for NASA. Og han begynte også å snakke om at han skulle tatt med seg en pistol, og truet de guttene skikkelig. Det er jeg egentlig glad for at han ikke gjorde.

Vi satt på kontoret og småpratet, da det plutselig kom en kar inn. Han hadde arbeidet på den andre siden av veien hvor vi hadde vært, og han hadde sett at guttene hadde stjålet kameraet. Så da var det avgjort. De som hadde hjulpet oss med idéer, vært hyggelige mot og behandlet med respekt, hadde spyttet oss i trynet, ledd og hånet oss. For et svik!!

Etter en stund dro jeg hjemover, mens de andre ble igjen. Det var ikke gått mer enn én halvtime hjemme før mobilen ringte, ca. 16.10, og de som var igjen ved bakeriet, fortalte at de nå hadde fått igjen kameraet. De tre guttene hadde levert det tilbake, og fått en sjekk på 1500 pesos. Det er faen meg stusselige saker altså. At tre gutter ødelegger all tillit, oppfører seg som drittunger, er uansvarlige og respektløse, og i tillegg får betalt for det! Skikkelig patetisk oppførsel! Men det var vel den eneste måten jeg kunne få igjen kameraet på.

Jeg kjente at jeg ble veldig lettet da jeg fikk telefonen om at det nå var funnet, og jeg avtalte med de jeg jobber med om at vi lar alt være til mandag, siden situasjonen fremdeles var ganske opphetet, også skal vi snakke om alt da. Jeg tror det er det beste. Så jeg ringte en taxi og dro bort dit og hentet kameraet. Da var vel klokken 16.55. Heldigvis var minnekortet og batteriet på plass, men de hadde fjernet kameravesken og den ene reimen til kameraet.

I tillegg hadde de vært så frekke at de hadde tatt et bilde. Det ser dere under. Ikke helt sikker på hva det egentlig er. Kanskje noen som er gode i PS kan leke litt med det?



I ettertid tenker jeg at det var naivt av meg å la kameraet ligge i en åpen ryggsekk. Imidlertid har jeg følt meg omringet av hyggelige mennesker, åpne og imøtekommende. Og jeg har tenkt at hvis noen skulle rane meg eller stjele noe fra meg, så ville det ikke være på et prosjekt hvor vi arbeider, og hvor mine arbeidsoppgaver er å hjelpe folk og små samfunn. Derfor virker det rart for meg at folk stjeler fra den personen som tilbyr en hjelpende hånd.

Jeg følte at all den tilliten jeg har hatt til folk her, bare forsvant som et knips med fingrene og jeg fikk en vond og samtidig tom følelse inni meg. Det var vanskelig å svelge, at kanskje noen av disse menneskene ønsker å skade meg eller ta ting som tilhører meg. Og når de er så frekk at de gjør det når jeg er i rommet ved siden av, hva mer kan ikke skje da?

Det er alltid provoserende når noen tar noe som ikke tilhører dem, men som tilhører deg. I dette tilfellet, som gjelder med alle kameraer, var det innholdet som var viktig. Bildene som var på kameraet dokumenterer alt arbeidet vi har gjort med bakeriet hittil, og det er verdifull informasjon der som jeg ønsker å videreformidle til sjefen min her, og til dere der hjemme.

Jeg tror jeg har fått tillitsproblemer etter dette og sitter igjen med en hel mengde med følelser, både sinne, frustrasjon, glede, lettelse, men også skuffelse. Hvordan vi kommer til å fortsette og hva vi kommer til å gjøre, får vi se på mandag. Jeg ønsker at de som gjorde det blir straffet eller på en annen måte får lært at stjeling har sine konsekvenser, og det tror jeg de fleste er enige i.

Nyheter fra Bonao NB: Sterkt innhold

Ii dag var jeg nede på kontoret og arbeidet, siden strømmen i huset vårt går hele tiden. Siden fredag har vi vært lenger uten strøm enn med strøm. Og det er ikke særlig artig når jeg våkner opp midt på natten og svetter som en gris, for å oppleve at viften og varmepumpen slår seg på 20 minutter for så å gå igjen. I tillegg blir maten vår ødelagt når kjøleskapet slår seg av, og det er vanskelig å lage mat i mørket når en ikke ser noen ting. Heldigvis har vi lommelykt og gassovn så vi overlever.

Men så til noe som virkelig sjokkerte meg i dag. Da den vanlige taxisjåføren som vi kjører med hentet meg og kjørte meg ned til kontoret fortalte han at han nesten hadde dødd i helgen. Han hadde kjørt 4 jenter til et sted hvor en av dem gikk av, det hadde visst vært nær huset hennes. Så hadde det kommet frem tre gutter og en av dem hadde hatt en pistol. Så hadde de truet han, men han hadde klart å kjøre av gårde, men guttene hadde ranet og voldtatt den stakkars jenta. Han hadde ringt politiet, men de hadde ikke tatt seg bryet med å rykke ut.

Han sa at han følte seg så utrolig hjelpesløs der og da, og selv om han hadde reddet de tre andre jentene, hadde ikke det veid opp for den siste han ikke hadde klart å redde. Da han fortalte det, føltes det som at haken min sank ned til magen, og at magen sank videre ned til knærne og jeg fikk en skikkelig vond følelse inni meg.

Det som sjokkerte meg mest var at jeg fikk høre at det hadde skjedd med en jeg kjenner, og ikke bare en vandrehistorie om en hvilken som helst person. Det er jo logisk at når noe skjer med noen som er nær en, så går det mye mer innpå en også.
Det vil være naivt å tro at slike ting ikke skjer her, men jeg føler at vi blir så godt beskyttet og lever liksom inne i vår egen boble hvor vi har egne sikkerhetsvakter og ikke trenger å bekymre oss. Dessverre er hverdagen annerledes for vanlige dominikanere.

Hørt om romprodusenten som trodde på sitt folk?

Det har jeg. På torsdag var vi på en flott premieutdeling for den største romprodusenten i landet, Brugal, delte ut premier for de som juryen mente har arbeidet med prosjekter som har utmerket seg, og som fortjener støtte og oppmerksomhet.



Her taler Franklin Baéz Brugal, som er en av to grunnleggere av organisasjonen "Brugal tror på sitt folk"


I år var den 19`ende gangen utdelingen gikk av stabelen. Av 126 deltakere valgte juryen ut 5 vinnere innen kategoriene kunst og kultur, utdanning, forsvar og beskyttelse av naturressurser, sosialt arbeid og samfunnsutvikling.



Her er Arelis på talerstolen. Hun var med i juryen, og fikk æren av å dele ut prisen i kategorien Utdanning


Hver av vinnerne fikk 1 million pesos som tilsvarer ca. 27.000 dollar, og som igjen tilsvarer ca. 155.000 NOK. En av vinnerne hadde sitt eget barnehjem, "Hogar Escuela Doña Chucha", og hennes største ønske før det ble offentliggjort at hun vant, var å kjøpe 50 par med sko til "barna" hennes. Men etter at hun vant var hun så utrolig rørt, og sa at hun nå kunne kjøpe klær og enda flere sko til barna. Det var et flott øyeblikk og blant publikum var det både latter, glede og et par tårer.



Her er takketalen etter at hun ble fortalt at hun også vant hovedpremien som var 1.5 millioner pesos, sammen med jurymedlemmene og de andre vinnerne


Det minte meg om seremonien oppe i Blanco da vi var med da alfabetiserte mennesker fikk sine diplomer utdelt og en kunne føle og ta på stoltheten de utstrålte. Bortsett fra at det i går var på et høyere nivå, og mennene var kledd i flotte dresser, og kvinnene i elegante kjoler.

Etter seremonien og talene fikk vi mat og noe å drikke. I tillegg fikk vi danset og pratet.



Hørte også på en artist som var helt fantastisk. Da hun spilte, sang hun først og tok det opp. Så spilte hun det av, og la til nye elementer av sang og rytme til hun hadde hele sangen.




I tillegg sang hun jazz så jeg ble skikkelig frelst. Hun het noe slikt som Cyril M eller noe og jeg har enda ikke funnet musikken hennes selv om jeg har letet rundt, men jeg skal lete videre!

Vi ble også fotografert flere ganger, og et av bildene endte opp her: http://portal.bufeo.com/galleries/galleries/1602/

Så på fredag var det tilbake hit til Bonao. Da sjåføren vår hentet oss, hilste han først, også tok han ut en pistol og la den under setet. Litt sjokkerende, men det er vel fordi vi er såpass skjermet fra våpen i Norge, mens her er det normalt at folk går med pistol.

Da vi kjørte hjemover hørte vi plutselig Madcon med Glow og de er visst ganske så populære her. Enda et eksportert produkt fra Norge, i tillegg til norsk laks, bacalao og norsk smøreost.

Da vi kom hjem til huset var strømmen gått, og vanligvis pleier den å komme igjen etter et par minutter, men nå var den vekke flere timer. Det skjedde også i dag at strømmen ble borte flere timer i strekk. I tillegg var det uten å overdrive 300 maur på kjøkkenbenken. Og ikke de små som en nesten ikke ser, men ganske store. Jeg vil tippe at halvparten av disse var å finne inne i brødristeren, så da var det full spraying med maurmiddel, rydding og vasking.

Forresten begynt å lese No Country for Old Men nå. Bra bok!

Ut paa tur, slips, smaagodt og galla

En 80 meter høy foss som vi gikk forbi


I dag var det fremdeles streik her i byen, og drosjesjaafoeren som vi vanligvis pleier aa bruke som heter Quillo, fortalte at folk hadde kastet steiner paa alle biler som kom kjoerende, og at paa et lite sted som heter Moca, som er i naerheten av Bonao og La Vega, hadde en person blitt drept og flere skadet i sammenstoet med politiet. I tillegg hadde politiet brukt taaregass og vannkanoner for aa spre demonstrantene og de hadde selv svart med aa bombardere politiet med steiner, glassflasker og andre loese ting de kom over. Saa da er det forstaaelig at organisasjonen setter sikkerheten vaar hoeyt.

Men vi dro da til en ranch, et skikkelig cowboy sted for moderne cowboyer, og satte ut paa det som het "Killer Trail" som vi ble forespilt var en 6 timers knallhard gaatur. Og den begynte toeft. Foerst klemte vi oss sammen i en pickup-bil, ogsaa begynte vi aa gaa. Vi gikk nedover en bratt fjellside til vi kom til bunnen, ogsaa bar det opp igjen paa den andre siden. Jeg merket fort at formen var helt grusom og jeg sleit meg virkelig opp de fleste bakkene. Men vi kom oss da til toppen og med litt proviant underveis noet vi virkelig turen.



Det er flott natur her i landet


Store fjell rundt oss bananplanter, kaffeplanter, kakaoplanter, lime og appelsin pluss mange flere frukter omringet oss der vi gikk paa den smale stien som snirklet seg opp og ned fjellsidene.



Skoene var helt rene da jeg begynte på turen


Iblant hoerte vi flere fugler og insekter underveis. Det var hardt aa ta turen oppover, men det var desto deiligere aa gaa ned. Etter aa ha gaatt i 3-4 timer kom vi til en elv hvor vi fikk badet og kjoelt oss litt ned. Det var herlig.



Men plutselig da vi var i elven merket vi at vannstanden steg 10 cm paa 1 minutt, og alle tingene vi hadde med oss var i fare for aa drukne. At vannstanden stiger raskt, er et faretegn paa at det kommer en lynrask flom. Det var det jeg trodde var i ferd med aa skje, at vannkraftverket ovenfor hadde aapnet slusene og at det naa var massevis av vann paa vei nedover mot oss. Heldigvis stoppet vannet aa komme og litt etter litt sank vannivaaet igjen.

Saa gikk vi noen timer paa veien tilbake til ranchen, foer vi ble hentet og kjoert tilbake hvor vi fikk servert kylling, ris og boenner. Forresten var det den kyllingen som hadde gaatt og trippet rundt paa tunet da vi kom dit i dag tidlig.



Her var vi på "ranchen" etter en lang dag på tur

Vi spiste ogsaa dro vi hjem for aa dusje. Etterpaa var det full forberedelse til i morgen da vi skal paa gallamiddag som nevnt tidligere. Derfor var det full forberedelse med aa stryke skjorter, knyte slips og pakke sakene. Vi drar nok i morgen rundt kl 12, ogsaa blir det en spennende kveld, ettersom vi ikke helt vet selv hva som kommer til aa skje, bortsett fra at det kommer til aa foregaa i det nasjonale palasset, og er en slags "Oscar utdeling for bistandsorganisasjoner" saa det blir veldig spennende!

Lasse som er kjaeresten til Stine, har tatt med seg 250 g med smaagodt fra Norge, samt Kjoekkensjef Natvigs Krydderblanding, taco mix, kjottkakesaus og ertestuing fra Toro, saa naa er vi virkelig norske her nede. Da vi kom ned hit hadde jeg med meg en del smaagodt og Maarud salt og pepper chips, men de er for lengst borte. I tillegg hadde jeg med meg fox, melkesjokolade, extra tyggis og diverse ting en gjerne ikke savner naar en har de lett tilgjengelig, men som er kjekke aa ha, i tillegg til at det er flotte gaver aa gi til de som er herfra.

I gaar leste jeg ferdig Robinson Crusoe, som var en interessant og spennende bok. Det var interessant aa lese om hvordan folk klarer aa tilpasse seg de mest utenkelige situasjoner, selv om boken var fiksjon. Glad jeg endelig har faatt lest den. I morgen tenkte jeg aa dra innom supermarkedet ikke saa langt fra hotellet hvor vi skal bo og kjoepe noen flere boeker. Gleder meg!

PS: Har ikke bilder paa pc-en jeg blogger fraa naa, saa de kommer senere

Arbeide hjemmefra under husarrest *redigert

I gaar hadde jeg et moete med Lesbia paa kontoret om de ulike prosjektene vi holder paa med naa, og da foelte jeg at vi hadde en produktiv dag hvor vi fikk strukturert og planlagt en del av det vi skal jobbe med naa fremover. Naa viser det seg at organisasjonen allerede har en god del materiale som kan brukes til aa lage manualer for det preventive arbeidet i forhold til jordskjelv og naturkatastrofer, saa det blir forsaavidt en grei arbeidsoppgave.

I tillegg saa oensker jeg aa utvikle et refleksprosjekt, ettersom at det er stupmoerkt her om kvelden siden det er flere steder de ikke har gatelys og bilene kjoerer veldig fort. Og det er flere barn som gaar paa skolen sent om kvelden som har lange veier aa gaa hjem. Og siden de eneste refleksene jeg har sett hittil har vaert paa bosspann(soeppelspann), saa maa jo dette vaere noe spennende.

Men i dag saa har vi altsaa faatt beskjed om aa vaere inne ettersom det er meldt om streik i byen. Befolkningen skal markere sitt raseri ved aa tenne paa bildekk, kaste steiner paa politiet og ellers faa ut sitt raseri over manglende stroem, daarlige veier, forurenset vann osv. I tillegg blir "dagen for rasene" markert. Det er en spesiell merkedag her, siden det var 12 oktober 1492 at Colombus oppdaget Amerika, og det var slik at de europeiske og amerikanske rasene ble forent. Dette kan gjerne bli feiret med opptog og diverse, men det faar vi dessverre ikke mulighet til aa se, ettersom organisasjonen er ansvarlig for vaar sikkerhet og tar den veldig serioest.

Men det er ingenting aa bekymre seg for, de er bare ekstra forsiktige. Vi har ikke merket noen forskjell, bortsett fra at vi ikke kan dra ut aa besoeke prosjekter og maa vaere hjemme. Men vi faar jobbe litt hjemmefra da, og planlegge. Eneste som er litt kjipt er at hustelefonen har tatt kvelden og vi har ikke mer gass paa komfyren. Faar haape vi har nok penger paa mobilen til aa foreta noen samtaler saa vi i hvert fall faar ordnet noe.

Ellers har jeg lest ferdig "The Road" som er en knallbra bok som handler om en far og en soenns kamp for aa overleve fra blodtoerstigie kannibaler, iskalde temperaturer, depresjon og en stadig psykologisk kamp. Og naa har jeg begynt paa Robinson Crusoe som jeg dessverre ikke har lest foer, men ettersom jeg naa ikke har en PC som fungerer, kan jeg heller lese gode boeker og plukke fersk frukt fra traerne i hagen og ikke stresse. Liker det!

Haaper alt er bra der hjemme!
J

Kjapp oppdatering!

Saa da har PC-en min tatt kvelden. Problemer med batteriet eller noe annet saa da laaner jeg pc-en til min kanadiske venninne Samantha. faar se om jeg enten faar fikset den her nede, eller saa fikser jeg den naar jeg kommer tilbake til Norge. Aa bruke blokk og blyant er uansett undervurdert saa jeg kan like gjerne gaa old-school.

Paa torsdag var vi og feiret 20 aars jubileumet til Fundacin Falcondo og der var bl.a. utdanningsministeren i landet, rektor for universitetet i Santo Domingo, flere av landets rikeste personer og andre viktige personligheter. Det var mange interessante taler, og de fleste oppsummerte ved aa oenske organisasjone minst 20 nye aar. Det var inspirerende!

Ellers var vi paa vaar siste samling i Blanco, som er det lille rurale samfunnet vi har vaert i et par ganger tidligere. Her blir resten av aktivitetene satt paa pause frem til januar ettersom kaffe sesongen har begynt og de fleste av barna maa hjelpe foreldrene sine med aa hoeste kaffe. Vi tok med to kaker som sjaafoeren i utg.pt. hadde tenkt aa sette bakpaa lasteplanet paa bilen vaar, men det forutsaa vi som en katastrofe saa vi holdt den paa fanget hele veien opp den humpete veien i fjellene. Jeg syntes det hadde vaert litt morsomt om vi traff et hull i veien og de som holdt kaken fikk den midt i ansiktet. Det syntes ikke de.

Da vi var oppe i Blanco kom en liten jente paa 9 aar bort til meg, og vi begynte aa prate. Hun fortalte meg at storebroren hennes paa 17 aar var begynt paa universitetet for aa studere til aa bli en ingenioer og det ville hun ogsaa bli. Da sa jeg at hun kunne bli hva hun ville saa lenge hun var engasjert og fortsatte aa vaere flink paa skolen, ta vare paa familien og vennene sine, og ikke minst seg selv. Da smilte hun og sa: ja, det skal jeg gjoere. Jeg lover! Saa ga hun meg en klem og smilte bredt. Det var hyggelig!

Ellers saa fant jeg ogsaa noen dvd-er som kan brukes i utdanning da jeg var i Santo Domingo paa fredag, dagen etter den store 20 aars feiringen. Saa det blir spennende. Foeles deilig aa jobbe med noe som en vet kommer til aa hjelpe andre og gi dem store fordeler i utdanningsprosessen.

Rart aa tenke paa at den uken vi er i naa, er vaar 7ende her. Men det er vel sant at tiden flyr naar en har det goey :)

En helg med kake og konsert

På fredag var vi på konsert med en dominikansk hip-hop/reggeaton artist som heter Vakero. Det var en energifull konsert og det var massevis av unge mennesker som ønsket å høre artisten som har hatt en av de mest spilte sangene på radioen i det siste. Link under

http://www.youtube.com/watch?v=Cf-UNBzwhZo

Så på lørdag var vi i Blanco, som er en region som ligger litt utenfor Bonao. Her har organisasjonen et prosjekt som de holder på med, hvor de hver lørdag arrangerer leker og underholdning for barna. For noen av disse barna er dette deres eneste kontakt med omverdenen, og mange av dem har aldri vært i Bonao. To gutter jeg pratet med fortalte at de måtte gå 2 timer for å komme til senteret hvor de kan tegne, male, høre på historier, se på film, lage skulpturer og bare være barn. Nå begynner sesongen for kaffe, og det betyr for disse barna at de ikke lenger får gå på skolen men må være med foreldrene sine og arbeide. Det var gøy å se gleden deres ved å leke, tegne og prate sammen, og smilene deres.

Arelis hadde tidligere pratet om at det var flere steder datamaskinene ikke fungerte, så jeg begynte å arbeide. På stedet som for øvrig ligger inne i en svær hall hvor kaffen de produserer, blir tørket og senere sendt av gårde, har de også et lite datarom. Etter litt om og men, fikk jeg reparert to datamaskiner så da ble vi alle glade og fornøyde. To datamaskiner høres kanskje ikke mye ut, men når de totale antallet er 5 så er det jo en del. Vi forsøkte å fikse internettet der og, men det får vi ta neste helg.

Så i dag har vi feiret Samantha sin bursdag. Hun blir 23 år i dag, og vi fikk først besøk av Candiad som kom med kake i dag tidlig. Deretter dro vi til Santo Domingo og spiste lunsj med Arelis, Raphael og Gaby på en veldig fin italiensk restaurant. Så dro vi til Blue Mall som jeg har nevnt tidligere. Her har de butikker som Louis Vittoun, Puma, Adidads, Zara, Miss Sixty, Bershka og masse annet.

Jeg kjøpte meg en dress på Zara, for på torsdag skal vi feire 20 års jubileet til organisasjonen og da blir det et stort selskap. Og neste torsdag skal vi på en stor utdeling. Her skal det være en stor premieutdeling for de beste organisasjonene som har arbeidet med utviklingsrelatert arbeid. Det er visst som en gallamiddag, så det blir en ny og spennende opplevelse å være med på. Kanskje organisasjonen vi arbeider for kommer til å vinne noen premier, men det er visst hard konkurranse for det var 150 påmeldte og bare 5 kan vinne. Det er litt gøy at vi skal være med der, for her kommer det nok til å være flere ministre og mange viktige mennesker.

Vi prøvde å få rabatt på butikkene i dag ved å si at jeg var en berømt filmstjerne fra Asia og holdt på å filme en ny og viktig film her i landet, men personalet sa at butikken hadde strenge regler på rabatt og bare ga det til sine egne ansatte. Så det gikk ikke helt som planlagt, men vi fikk oss i hvert fall en god latter!

I morgen skal vi arbeide effektivt og forhåpentligvis redde verden, eller i hvert fall en liten del av den :) Hasta pronto!(Ses snart)

Arbeidsoppgavene er følgende:

I dag hadde vi et møte med Lesbia som er sjefen for de ulike fasilitørene som arbeider på kontoret her for organisasjonen i Bonao. Der snakket vi om ulike ting vi ville gjøre, og vi kom frem til at det var flere konkrete prosjekter vi kunne arbeide med.

1. Øko-Turisme. Dette er et veldig spennende prosjekt. Det er ikke tilrettelagt for turisme her i byen, så dette kan vi være med på å utvikle fra starten av. Dvs. at vi kan reise rundt på ulike prosjekter og tilrettelegge de for turister som kommer enten utenfra, eller nasjonale eller lokale. Dette tror jeg kan bli kjempespennende og her kan vi nok få mange verdifulle erfaringer!

2. Bakeriet. Dette er et spennende prosjekt som jeg har nevnt tidligere. Her skal vi være med å pusse opp stedet og hjelpe kvinnegruppen som driver det. Her finnes det en del utfordringer, og det blir spennende å se hva som skjer videre.

3. Filmer i utdanning. Her skal vi se gjennom pensum for de ulike klassetrinnene og velge ut diverse filmer på grunnlag av de som skal brukes i utdannelsen.

4. Nødberedskap i naturkatastrofer. I tilfelle det blir flom, går et jordras eller et jordskjelv(noe vi krysser fingrene for at det ikke gjør), så skal vi være med å utarbeide brosjyrer og arbeide mye med preventivt arbeid for å unngå at menneskeliv går tapt. Dette skal vi gjøre i samarbeid med geologer, forskere og andre fagmennesker. Det blir spennende!

5. Arbeid med datamaskiner. Vi skal dra rundt på flere skoler og bruke den kunnskapen vi har om hardware og hjelpe med å montere og reparere ulike datamaskiner.

6. Skoler. Dra rundt på skoler og prate med ledelsen om hva som fungerer, og hva som kan gjøres bedre. Det er flere skoler som mangler lys, vifter, basketballbaner(eller andre områder hvor barna kan være i fysisk aktivitet).