Hjemme etter en lang reise!

Her kommer det siste innlegget i år.

Da har jeg endelig kommet meg hjem til mor og far for å feire jul!

Her er utsikt fra rommet mitt. Snø folkens!!

Først var flyet vårt fra Santo Domingo 3.5 timer forsinket. Mens vi ventet gikk vi inn i Admirals Club og satt oss. Det var skikkelig flott der. Skjønner godt hvorfor folk betaler ekstra for billettene sine. Da vi kom frem til Paris måtte vi vente to timer i kø fordi Stine ikke hadde fått sjekket inn sin siste flyvning til Kristiansand. Så da dro vi like godt til Air France lounge området der.

Det var flott og der hadde vi et stort utvalg av kaker, chips, annet knask og alle drikkevarer tilgjengelig. I tillegg til aviser og annet lesestoff. Så da gikk ventetiden litt kjappere. Ettersom at flyet fra Paris var forsinket så jeg for meg at flyet mitt fra Amsterdam kom til å ta av uten meg, men det var heldigvis forsinket det også. Traff på Mathijs, en jeg studerte på Lillehammer med, og han var på vei til Genéve for å treffe en felles kompis av oss.

Så ca. kl 23.30 satte jeg føttene på norsk jord igjen. Er det en ting som skal sies folkens, så var det helt forj*vlig kaldt! Jeg hadde riktignok bukse og skinnjakke på meg, men det føltes som at jeg gikk naken. Da var det godt å bli hentet og kunne sette seg rett inn i bilen med varmen på full styrke. Da vi kjørte fra flyplassen i går viste gradestokken -13 grader celsius, mens på dagtid søndag viste gradestokken 26 grader celsius i Santo Domingo. En enorm forskjell i temperaturen og alle som har sagt at jeg er gal som forlater karibien frivillig, har nok rett. Da er det digg å ta på mine nyinnkjøpte tøfler fra Zara som hjelper meg med å holde varmen.

Jeg sov overraskende godt i natt, til tross for at jeg sov en del på flyet. Det er rart å være tilbake her hjemme. Her kan jeg drikke vannet fra springen og jeg slipper å kaste det brukte dopapiret i en beholder ved siden av toalettet. Og det deiligste av alt, jeg kan drikke god norsk melk! I dag kokte jeg meg egg og spiste laks til frokost med mange glass med melk. Aaah, har savnet god melk! Det var også herlig å vite at det ikke plutselig kan komme 27 millioner maur på kjøkkenbenken!

I tillegg er det herlig å endelig bruke Spotify igjen og høre på favorittmusikken min som jeg ikke har hørt på lenge!

Nå er klokken 15.05 her og jeg har vært trøtt i hele dag. Kanskje ikke så rart når en skal prøve å snu 5 timers forskjell på et døgn. Planen var egentlig å dra til byen og kjøpe de siste julepresangene som jeg trenger, men vi får se hva det blir til. Magen min har ikke reagert helt positivt på overgangen i mat og bakteriekulturen så hyppige dobesøk må dessverre til. Håper det går over fort.

Når det gjelder julestemningen har jeg ikke funnet den enda. Det er kjipt, men jeg håper den kommer som et lyn fra klar himmel! Det hjelper nok litt på med 3 nøtter til askepott, mandel i grøten, pepperkaker!, gløgg og adventslys. Uansett er jeg glad for å være hjemme, selv om jeg vet at jeg snart kommer til å savne Den dominikanske republikk.

Til sist vil jeg si takk til alle dere som har fulgt meg og mitt praktikantopphold via bloggen min, takk til familie og venner for all støtten dere gir meg og jeg ønsker dere alle en gledelig jul og et fantastisk godt nytt år!!

De siste dagene på Den dominikanske republikk

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra avskjedsmiddagen sammen med Arelis, Rafael og Stine. Vi dro til et sted som het "Davy Kroketts" og jJeg spiste en biff som var enormt mør og saftig. Her pratet vi om alt det ulike vi har opplevd hittil, hvordan vi har likt landet og hvordan vi tar med oss mange erfaringer hjemover. Det var hyggelig og vi lo godt og hadde mange fine samtaler. Det er kjipt å tenke på at alt tar slutt, men samtidig så vet en at noe nytt og forhåpentligvis spennende begynner.

Jeg fikk også gitt Arelis min lille refleksmann og fortalt henne om idéen med å gi reflekser til barna som går på skoler nær motorveier eller steder hvor det ikke finnes gatelys. Hun var veldig positiv til idéen og ønsket å videreutvikle den, så jeg håper at i 2011 så blir skoleveien litt tryggere i hvert fall for noen barn!

Det var trist å sitte der å vite at det blir lenge til vi kommer til å se hverandre igjen, men samtidig holdt vi en god og lystig tone og Arelis og Rafael røpte at de mest sannsynlig kommer til Kristiansand i mai! Håper jeg har tid til å se dem da og ikke minst at jeg kan vise dem de flotte fjellene og fjordene som vi har på vestlandet.

Så en liten oppsummering fra de siste dagene. På torsdag hadde vi en artig julefest med god mat, folk som spilte gitar og sang og vi hadde det skikkelig gøy. På fredag var vi på julefest i La Vega for alle lærerne der og senere på kvelden hadde vi en avskjedsmiddag med Baduit og Vladimir.



Tidlig lørdag morgen reiste jeg og Stine med Samantha til flyplassen i Santiago og sa hadet.

Det siste bildet av gjengen på Den dominikanske republikk

Senere på dagen spilte vi golf, spiste vårt siste måltid på El Tipico(på en lang stund) og dro til Santo Domingo.

I går dro vi på shopping og jeg kjøpte flere julegaver, også spiste vi en stor middag med dessert på Hard Rock Cafe. Da vi kom hjem på kvelden fullførte og sendte vi avgårde sluttrapporten til de der hjemme så i dag har vi vært å shoppet og kjøpt julegaver med god samvittighet. Jeg fant en hel del til meg selv også da pluss en del til meg selv. Vi spiste lunch med Azar, så da fikk vi sagt hadet til han også.

I sted da vi kom hjem bekreftet jeg og Stine setene våre på flyet. Det føles uvirkelig å dra herfra(Vi får nok dratt herfra, men det blir spennende å se om vi får landet i Europa ettersom det visstnok er århundrets snøstorm der. Forhåpentligvis kommer vi og alle andre som skal hjem til jul frem til dit vi skal). Dette landet har jo vært hjemmet mitt de siste 4 månedene. Jeg pakker kofferten, men samtidig har det ikke helt gått opp for meg at jeg skal reise. Det er vanskelig å forklare, men det er som om jeg er i en slags transe hvor jeg pakker automatisk uten helt å skjønne hvorfor jeg gjør det.

Jeg kommer til å savne Den dominikanske republikk og når jeg en gang i fremtiden kommer til å se over bildene mine herfra og alle de gode minnene kommer strømmende på, kommer jeg til å smile og le.

Alle her har vært utrolig hyggelige mot meg og har ønsket meg velkommen inn i sine hjem og hjerter. Jeg har blitt møtt med en varme, omtenksomhet, gjestfrihet og respekt som jeg aldri har opplevd før. Jeg har hatt så mange gode samtaler med mennesker jeg har møtt at jeg ikke kan huske dem alle. Men de har vært like viktige alle sammen, selv om jeg har snakket med den øverste sjefen for universitetet i Santo Domingo eller en fattig bonde langt ute på landet. Alle har de hatt noe å dele og vist interesse for det jeg her delt med dem.

Jeg er utrolig glad for å ha fått sjansen til å komme hit og jobbe med noe som er så nært knyttet til utdannelsen min, ettersom jeg er klar over at det i min bransje ikke er enkelt å få jobb. I tillegg er jeg takknemlig for å ha sett både den siden av Den dominikanske republikk som er strender, turkis sjø, palmer, sol og sand, men også den siden hvor små barn tar deg i hånden, ser deg inn i øynene og spør etter penger til mat.

Jeg føler meg priviligert som har fått jobbe med de fattigste i dette landet, men har hatt tilgang til de rikeste. Jeg føler meg beæret over å ha tilhørt et lag som kjemper på for at de fattige og de upriviligerte skal få det bedre. Jeg føler meg opplyst etter å ha sett hvordan utvikling faktisk fungerer i praksis.

Da jeg kom hit søkte jeg etter å få en bekreftelse på om utviklingsstudier faktisk var noe jeg ønsket å jobbe videre med. Det har jeg fått bekreftet flere ganger enn jeg kan telle til på spansk! All den livsgleden som de ulike menneskene jeg har jobbet med har utstrålt har vært overbevisning mange ganger god nok!

Jeg har også gått fra å være en idealist til å bli en funksjonell realist. Med det mener jeg at jeg har nå innsett at det ikke hjelper å bare bygge en masse skoler og håpe at befolkningen blir alfabetisert og utdannet. En må arbeide med de ulike samfunnene og istedenfor å betale foreldrene for å sende barna sine på skolen så må en bruke pengene på å bygge opp infrastruktur, investere i gode lærere, skoleutstyr og fasiliteter. Dette høres nok ganske selvsagt ut, men å gjøre det i praksis krever hardt arbeid, mye planlegging og mye tid og tålmodighet.

Og jeg har lært at selv om en har de beste hensikter trenger det ikke å få det beste utfallet. Eks. om det er et område som blir oversvømt av vann og en ønsker å lede vannet bort. Hvor skal en da gjøre av det? Hvordan skal lokalbefolkningen få tilgang til ferskvann? Skal en lage dammer? Hvordan forhindrer man da at dengue mygg klekkes frem? Hvordan får en vannet jordsbruksproduktene sine? Slik skaper man større problemer å løse, selv om hensikten er den beste i hele verden. Et slikt eksempel var det drøssevis av. Det er nemlig ikke bare bare å drive med u-hjelp.

De siste ordene fra Den dominikanske republikk vil jeg skal være et dikt som jeg så var hengt opp på en vegg på en av de første skolene vi noensinne besøkte her og som virkelig fanget oppmerksomheten min. Det er oversatt fra spansk til engelsk.

Three things


“Grow three things: goodness, wisdom and friendship”

“Love three things: good manners, values and service”

“Search three things: truth, philosophy and understanding”

“Control three things: personality, language and behavior”

“Appreciate three things: geniality, happiness and decency”

“Defend three things: honor, friends and the weak”

“Admire three things: talent, dignity and grace”

“Exclude three things: ignorance, offenses and jealousy”

“Fight three things: lies, hate and slander”

“Preserve three things: health, influence and good humor”


“By following these guidelines you will enable life and be useful in the society where you will live”

Julefeiring og julefest!

Denne uken har det regnet og vært grått. I går var vi på en julefest på Club Falcondo som er den flotte klubben vi har tilgang til som ligger rett borti gaten. Her var alle lærerne fra Monseñor Nouel distriktet samlet og det var vel nærmere 1000 av dem som var innom og drakk, spiste julemat og danset. Stiftelsen Falcondo hadde arrangert bacchata konkurranse hvor jeg plutselig var en av dommerne og stod på scenen foran alle menneskene. Det kommunale musikkorpset spilte, det var loddtrekning av vaskemaskiner, tv-er, mikrobølgeovner og stor stas.



Selve festligheten begynte kl 12 og allerede da var det mange som tok sitt første glass med Brugal rom eller Presidente øl. Så stemningen blant flere av dem ble ganske høy etter hvert, men det så ut som at de fleste hadde det bra. Og maten vi fikk servert var spektakulær. Her fikk vi servert noe som lignet på ribbe som smakte fantastisk(likt det vi hadde i Los Dajaos på bursdagen min), ris og bønner, kalkun, salater, stekte bananer, cassava brød og julebrød.

Etter at festen var over kom Arelis bort til huset vårt. Der overrakte vi henne at fotoalbum med bilder som vi har tatt selv og fremkalt. Så har vi limt dem inn og skrevet personlige hilsener og pyntet med klistremerker og glitter og stas. Det ble hun skikkelig glad for, så da var det verdt alt arbeidet med å lage det!

Ellers så er vi invitert på besøk til Diana, en jente som vi har blitt kjent med som jobber på El Tipico(restauranten hvor vi vanligvis spiser lunsj) i kveld for å spise god mat og hun har leid inn en musikkgruppe som skal spille så da blir det nok å svinge seg litt på dansegulvet også. Så kommer det også flere andre som vi har blitt kjent med gjennom henne.

I morgen skal vi på en ny feiring for stiftelsen Falcondo som denne gangen finner sted i La Vega for alle lærerne der. Det kommer visstnok til å bli enda større, så det blir spennende.

Nå begynner det å bli de siste dagene her i Bonao og det er rart å si hadet til alle folkene som har vært en del av livet mitt de siste 4 månedene og som jeg har hatt tett kontakt med. I dag var jeg innom kontoret i Bonao og ga dem et julekort. Jeg hadde tatt med flere julekort fra Norge så jeg ga et til dem og de ble skikkelig glade! De fortalte at det var første gang noen hadde gitt dem et julekort så det var de takknemlige for.

Har begynt å pakke ned alle tingene mine nå. Da vi var i Cabarete sist helg kjøpte jeg en stor bag for ellers ville jeg nok ikke klart å få med meg alle tingene jeg har hjem igjen. Det er rart å ta ned bilder fra veggene, tømme klesskapet, og se at rommet blir tommere og tommere. En får en melankolsk følelse og det er litt kjipt, men samtidig så er det greit å vite at en skal hjem til familie og venner så en blir ikke alene.

Nå må jeg fortsette å pakke og gjøre meg klar til kveldens fest. Det blir nok gøy, jeg gleder meg i hvert fall masse!

"Lifestyles of the rich and the famous"

Hola amigos! I helgen var vi på stranden i Cabarete for fjerde og siste gang. Fikk hilst på vennene mine fra forrige gang og det var gøy å se de igjen. Dessverre var ikke værgudene på vår side, men vi hadde likevel en strålende helg med lek og moro med sand mellom tærne. Da jeg var og gikk tur kom det plutselig et helt følge med hester løpende langs stranden, så jeg slenger like godt med dette fine bildet:



I dag fikk vi et innblikk i hvordan de virkelig rike i dette landet lever. Dagen begynte kl 05.30 og vi var fremdeles halvveis i koma da vi satte oss i bilen men vi fikk med oss en fantastisk soloppgang da vi kjørte mot Santo Domingo og østover.



Sør-øst i landet er det en by som heter La Romana og her har noen cubansk-amerikanere og noen dominikanere opprettet en egen privat by inne i byen for de rikeste av de rike som heter ”Casa de Campo”.



Her finnes det et storslått amfiteater, enorme luksusvillaer verdt millioner av dollar, en båthavn hvor yachter til 10 millioner NOK ligger til havn og hvor de rike velter seg i luksus med massevis av restauranter, barer, egen kino, 8 hulls golfbane, tennisbane og en haug med andre fasiliteter.



I tillegg finnes det selvsagt privat tilgang til stranden og selve området ble åpnet i 1981 av selveste Frank Sinatra! Det ligger ved elven ”Rio de Chavón” som har blitt brukt til innspillingssted for flere filmer, bl.a. ”Apokalypse Now”.



Og forresten, glemte jeg å si at stedet også har sin egen private landingsplass for helikopter? Det var ganske sprøtt og helt surrealistisk å kjøre gjennom nabolaget hvor det fantes villaer på størrelse med rekkehus i Norge.

Pga. alle de rike var det strenge sikkerhetstiltak. Bare det å komme gjennom sikkerhetskontrollen skapte hodebry ettersom de hadde blandet noe av den personlige informasjonen vår. Og her var det ikke bare å oppgi navn, her trengte de navn, mobilnummer, skiltnummer på bilen og id-nummer på sjåføren i tillegg til modell og farge på bilen.

På området har de også et eget universitetet som heter "Altos de Chavón" som er et av to i landet som tilbyr utdanning innen grafisk design, web-design, fotografi, maleri, illustrasjon, keramikk og mange anerkjente internasjonale kunstnere har arbeidet her. Vi fikk en omvisning på området og fikk også besøke flere verksted hvor folk arbeidet med ulikt arbeid og gallerier hvor arbeidene til flere av studentene var utstilt. Her er en link til hjemmesiden deres: http://www.altosdechavon.com/cms/home.html



Mange av de som får utdannelsen sin her åpner senere sine egne verksteder, egne gallerier eller får jobber som kunst- og håndverk lærere på videregående skoler, universiteter eller andre høytstående utdanningsinstitusjoner.

Vi fikk også en omvisning på området hvor det finnes et arkeologisk museum som beskriver historien til de tidligste innfødte som het ”Tainoer” på øyen ”Hispaniola” som stammer fra 4000 år før kristus.

Denne skulpturen var i følge guiden vår 7-800 år gammel!

Her fikk vi en omvisning av hvilke redskaper de brukte, hvordan de levde, hvilke ritualer som var viktige og hvordan de klarte å komme seg fra det som i dag er Venezuela og til øyene som i dag utgjør Karibien. Det var imponerende at de klarte å hule ut kanoer når en ser hvilke redskaper de brukte. Arkeologer har faktisk funnet rester etter uthulede trestammer som kunne frakte så mange som 80 mennesker!



Tenk hvor lang tid det har tatt å lage med de primitive redskapene de hadde på den tiden. De hadde også funnet bevis på at de tidlige samfunnene hadde lekt med noe som lignet på en ball. Kanskje det var forløperen til fotball?



Selvsagt så vi en japansk turgruppe inne på området. Japanere er overalt! Husker fremdeles den 60 år gamle journalisten som så vidt snakket engelsk som jeg møtte da jeg reiste til et område som lå langt oppe i fjellene i Bolivia.

Vi fikk opplyst at det er mange som kommer til ”Casa de Campo” med båtene sine og blir værende i havnen og ikke drar noen steder utenfor området. Dermed opplever de ikke den egentlige Dominikanske Republikk. Her var det også folk som fløy til Miami hver helg bare for å spise mat, siden de hadde så mye penger at de kunne sløse de vekk. Helt sprøtt når en tenker at dette er et fattig utviklingsland. Og vi trengte ikke å kjøre mer enn et par minutter utenfor området før vi så folk som hadde fillete klær og bodde i små nedslitte hus. Det er helt utrolig hvor synlige kontrastene er her og jeg kjente at jeg ble litt kvalm. Kan hende at det var varmen, hvem vet?

Ved lunsj satt vi ved havnen i en del hvor de har rekonstruert en landsby fra Toscana med små hus, et plaza og små handlegater. Etterpå gikk vi rundt å så på alle de flotte båtene i milliondollarsklassen. Så dro vi hjemover mot Bonao. På veien var planen å besøke en grotte hvor det finnes mange hulemalerier, men det var dessverre stengt. Så da ble det en 3-timers kjøretur hjem igjen.

På veien hjem så jeg forresten noe annet som er spesielt for Den dominikanske republikk. Det var en ambulanse som hadde ansiktet til en politiker på baksiden for å vise at denne politikeren hadde gitt sin støtte til sykehuset og ambulansen. Ganske sprøtt, det hadde nok aldri skjedd i Norge!



Denne uken blir ekstremt travel. Vi skal hjelpe til med å arrangere en juletrefest for alle lærerne fra Bonao, forhåpentligvis ha noen flere gymtimer selv om alle skolene nå har tentamener og på lørdag reiser Samantha hjem. Det blir rart. Jeg og Stine har bestemt oss for å dra til Santo Domingo og være der frem til vi setter oss på flyet hjemover mandag 20 desember kl 21.10. Det er galskap at jeg drar her fra varmen og hjem til sprengkulde i Norge, men det blir gøy å feire jul sammen med dere der hjemme!

Ikke tid til å slappe av

På mandag var vi i La Vega og feiret stiftelsen Falcondo sitt 20 års jubileum. Her må en nemlig feire skikkelig og dette var den tredje feiringen. Det var flotte taler og flere viktige mennesker der, masse pressefolk og selvsagt de aller fleste som jobber for stiftelsen.

Jeg og mine dominikanske kompiser, Vladimir, Santy og Baduit. Foto av Hector Cappello

På tirsdag dro jeg og Stine ut for å begynne å evaluere de ulike drivhusene. Det begynte bra, men vi forstod ikke hele skjemaene så vi gjorde undersøkelser i et samfunn og bestemte oss for å dra tilbake senere i uken.

På kvelden var vi på besøk i "det hvite hus"(det andre gjestehuset rett borti veien ) hvor mange viktige folk fra Canada var tilstede. Jeg, jentene og Azar lagde skikkelig god mat for alle som var der. Vi hadde en fantastisk kveite med hvitløk, tomater, løk, ingefær og paprika pluss en gigantisk salat og en skikkelig hot curry chicken. Til dere som har vært på Mother India var den minst nr 4!

På onsdag var vi på en barneskole og hadde gymtimer. Det var gøy, men den ene av klassene var helt på trynet og slo hverandre, mobbet, slåss, kastet steiner og var gale. Egentlig oppførte de seg som normalt, så det er en ganske så stor forskjell mellom elever på norske og dominikanske skoler.



Så spiste vi lunsj hos Lesbia og mannen hennes Federo. Der fikk vi servert nydelig oksekjøtt, svin, gratinert kjøttdeig og selvsagt ris og bønner. Vi satt og mimret litt sammen og lo, fortalte historier og jeg tror vi alle var triste for at tiden nå flyr i fra oss og vi snart skal dra hjem.

Da kvelden kom dro vi til La Vega. Der skulle det nasjonale symfoniorkesteret ha en julekonsert og Arelis hadde vært så snill å reservere billetter til oss(noe som visstnok er svært vanskelig).



Det var i en stor katedral og jeg følte at jeg kom et steg nærmere julestemningen, selv om massevis av glorete lys på de fleste hus og noen julenisser i 25 varmegrader ikke akkurat er synonymt med jul for meg.




I dag var det nyåpning av en skole hvor stiftelsen har bygget en halv basketballbane og renovert skolebygg, samt lagt til rette for et bibliotek og et internett senter.

Slik så det ut i september da arbeidet såvidt begynte

Og slik så det ut i dag

Her klipper Arelis og Steve(onkelen til Samantha) båndet som symboliserer nyåpningen

Senere på dagen dro jeg med Israel(en som jobber for stiftelsen) og en annen person ut til et annet lite samfunn for å arbeide videre med drivhus prosjektet. Vi fikk gjort masse arbeid og evaluert et helt samfunn så det var vi godt fornøyd med.

Til helgen skal vi opp til Cabarete igjen. Det skal bli godt å være nær sjø, sol og ikke minst strand. Det ser jeg frem til for denne uken har vært ekstremt travel så det skal bli godt å slappe av. Hvordan høres det ut med 25 grader, strålende sol, sand og bølger som slår mot land? Fantastisk! :)