Da har jeg besteget det høyeste fjellet i Karibien folkens! Klokken 16.43 lørdag 4 desember 2010 stod jeg på toppen av Pico Duarte, karibiens høyeste fjell på 3087 moh!
Fredag ettermiddag kjørte vi oppover til hytten til Arelis i Los Dajaos. Så på lørdag morgen kl 05.30 våknet jeg til en hissig vekkerklokke i bekmørket. Det var kaldt, men etter å ha slukt noen kopper med kakao var jeg og Stine på vei oppover for å starte turen vår. Jeg stilte sporty med dongeribukse og joggesko siden jeg ikke hadde en skikkelig turbukse med meg. Ved samfunnet Ciénaga, inngangen til nasjonalparken Armando Bermudez på 1110 moh møtte vi guiden vår og de tre muldyrene som skulle frakte bagasjen vår oppover.
Nå må dere ikke tro at vi hadde så mye bagasje at vi trengte tre muldyr, men vi hadde et som guiden vår red på, et som bar bagasjen vår og et som vi kunne hoppe på om vi skulle ønske det. Selve ruten fra begynnelsen og til toppen er på 23.1 km. Vi begynte å gå klokken 07.30 fra inngangen og 9.5 timer senere stod vi på toppen!
Vi begynte med lett stigning og solen skinte. Etter hvert ble det brattere og det begynte å bli overskyet. Da vi var på litt over 2000 moh. kom det masse tåke og det ble skikkelig vått og kaldt så da var det godt å ta på seg regnjakke. Faktisk den samme jeg hadde på meg da jeg gikk opp Kilimanjaro for snart 2 år siden. På veien oppover var det mange små raviner(hvor vann hadde gravd ut naturlige veier) og flere av disse var meterhøye.
Ut på tur, aldri sur!
Vegetasjonen var ganske lik Norge. Hadde det ikke vært for de særdeles røffe frasene på spansk som guiden vår ropte ut, og muldyrene han ropte dem til, så kunne vi godt ha vært i Norge. Det var høye trær og små busker, fuglekvitter, noen blomster her og der, en elv som rant langs stien.
Det vanligste når en går fjellet er å gå frem til hyttene som ligger på et sted som heter ”Compartición” på 2450 moh. hvor en overnatter for så å begynne å gå kl 05.00 morgenen etterpå for å rekke soloppgangen.
Da vi kom dit var klokken rundt 14.30 så vi bestemte oss for å prøve å komme oss opp til toppen samme dag som vi begynte, og etter en rask lunsj så tok vi med oss muldyrene og beveget oss oppover. Jeg hadde ganske vondt i låret og hoften så jeg måtte dessverre kaste inn håndklet og sette meg på et av dem. Jeg tenkte lenge på det og følte for meg selv at jeg jukset om jeg lot et av dem ta meg opp. Jeg er såpass sta og seig så hvis ikke muldyrene hadde vært der, så hadde jeg tatt noen paracet og slept meg selv oppover, men jeg visste godt at vi da ikke hadde kommet oss opp dit før det var blitt mørkt og da hadde det blitt vanskelig og farlig å gå ned igjen.
Til ikke å ha ridd på godt over 10 år, var jeg ganske fornøyd med meg selv og lærte meg raskt kommandoene for å få ”Moreno”(muldyret mitt) til å gå. Det var en salig miks av de verst tenkelige banneord på spansk, samt et spark bak og innimellom et piskeslag fra en ivrig guide som kom rett bak blandet med diverse lyder en lager med munnen. For 5 år siden hadde det vært store skogbranner som hadde herjet fjellet og på veien opp dit var det nakne og svidde trær og trær som lå veltet over stien. Ved et av disse ville jeg at ”Moreno” skulle gå til venstre for den store stubben, men han valgte å gå på høyre siden og for å komme dit var det massevis av greiner som stakk ut fra stammen. Det brydde han seg ikke noe særlig om, men jeg som var høyere fikk greiner i ansiktet og heldigvis klarte jeg å bøye meg ned slik at jeg ikke fikk noen av dem i øynene. Fikk derimot flere merker på venstre side av kinnet og hadde bark inn i hetten på jakken, i genseren, i øret og flere andre steder.
Her skulle vi gå til venstre, men han valgte å gå langs stammen og gå over den på høyre side. Da ble jeg litt sur!
Men ”Moreno” fikk meg opp til Valle de Lilís på 2950 moh og deretter gikk jeg resten opp til toppen på 3087 moh.
Da hadde det gått 9.5 t siden vi begynte å gå tidlig om morgenen. Dessverre var det mye skyer så vi så ikke så godt, men solen skinte likevel på oss da vi var på toppen. Jeg hadde tegnet et norsk flagg som vi poserte stolt med på toppen, sammen med bysten av Juan Pablo Duarte, grunnleggeren av landet.
Jeg tenkte at jeg må gjøre opp for at jeg ikke klarte å gå opp, så da gikk jeg helt ned i stedet. Da vi kom ned begynte vi å lage mat. Lagde først en nudelsuppe også kokte vi bønner før vi stekte kyllingvinger. En av de som var der hadde kokt ris til oss så det ble et godt måltid. Vi hadde såpass mye til overs at vi delte like godt med resten av de som var der. Det var arbeidere som jobbet med å vedlikeholde stien slik at de besøkende kunne komme seg fremover. De fortalte at det var krevende arbeid fordi det raste trær ned på stien et eller flere steder om dagen. Vi spiste også gikk vi og la oss tidlig. Tror aldri jeg har lagt meg klokken 20.30 på en lørdagskveld men slik er det når en går 24.9 km på en dag.
Vi hadde på forhånd blitt advart om at det var kaldt på Pico Duarte. Vi hadde leid noen madrasser og jeg lå i lakenpose med et teppe med t-skjorte og sokker. Det gikk greit på begynnelsen av kvelden men så ble det plutselig iskaldt. Jeg kjente at jeg frøs skikkelig på nesen, på hendene og på beina. Det var akkurat som at noen hadde skrudd temperaturen ned 15 grader. Selv om vi lå inne i en hytte(som riktignok ikke var veldig isolert) så var det slik at frostrøyken stod ut av nesen på meg hver gang jeg pustet.
Jeg husker at det var stupmørkt og det eneste jeg kunne tenke på var at solen skulle stå opp slik at jeg kunne få varmen i meg. Men den kom aldri og jeg lå og vrei meg og kaldsvettet, hostet og frøs skikkelig. Og da jeg endelig fikk sove hadde jeg noen helt sinnsyke drømmer. Men jeg ble vekket av flere stemmer utenfor og da jeg åpnet øynene så jeg heldigvis sollys på veggen. Jeg fikk på meg klærne i en fart og kom meg ut. Selv om klokken var 07.30 så varmet solen veldig godt. Fra kjøkkenet holdt de på å lage frokost, så jeg gikk dit for å varme meg. Fikk servert noen bananer med løk og noe som så ut som sild. Det smakte helt greit, men jeg tviler på at sild og banan gryte ville slått an blant dere der hjemme. De som jobbet med vedlikehold sa at det hadde vært en unormal kald natt. Skulle ønske vi hadde med oss et termometer for å måle tempen.
Det gikk fint å gå nedover selv om jeg var helt utslitt i beina på slutten. Det var veldig annerledes å gå Pico Duarte enn det var å gå Kilimanjaro. Da jeg gikk Kilimanjaro betydde det å gå opp, faktisk å gå i oppoverbakke. Mens her betydde det å gå opp, for så å gå ned også gå opp igjen. Og slik var det også da jeg gikk ned, da måtte jeg først gå i noen oppoverbakker før jeg kunne begynne nedstigningen. I tillegg var det småsteiner, gjørme, leire og jord overalt. På Kilimanjaro var alt så fint lagt til med flotte veier. Begynte vel å gå oppe fra ”Compartición” på 2450 moh kl 08.30 og var vel nede igjen ved inngangen rundt kl 14.
Alt i alt gikk jeg 43.4 km på 15 timer noe som tilsvarer nesten 3 km pr. time eller litt mer enn 20 min pr. km. Det var en flott tur og siden solen holdt seg hele søndagen fikk jeg sett masse av den flotte naturen som finnes på fjellet. Det var også en opplevelse å gå på fjelltur i dongeribukse(noe jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre igjen) og nesten fryse i hjel i løpet av natten.
Tar jeg den samme turen igjen? Tja, hvis jeg har bedre ustyr!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar