Julefeiring og julefest!

Denne uken har det regnet og vært grått. I går var vi på en julefest på Club Falcondo som er den flotte klubben vi har tilgang til som ligger rett borti gaten. Her var alle lærerne fra Monseñor Nouel distriktet samlet og det var vel nærmere 1000 av dem som var innom og drakk, spiste julemat og danset. Stiftelsen Falcondo hadde arrangert bacchata konkurranse hvor jeg plutselig var en av dommerne og stod på scenen foran alle menneskene. Det kommunale musikkorpset spilte, det var loddtrekning av vaskemaskiner, tv-er, mikrobølgeovner og stor stas.



Selve festligheten begynte kl 12 og allerede da var det mange som tok sitt første glass med Brugal rom eller Presidente øl. Så stemningen blant flere av dem ble ganske høy etter hvert, men det så ut som at de fleste hadde det bra. Og maten vi fikk servert var spektakulær. Her fikk vi servert noe som lignet på ribbe som smakte fantastisk(likt det vi hadde i Los Dajaos på bursdagen min), ris og bønner, kalkun, salater, stekte bananer, cassava brød og julebrød.

Etter at festen var over kom Arelis bort til huset vårt. Der overrakte vi henne at fotoalbum med bilder som vi har tatt selv og fremkalt. Så har vi limt dem inn og skrevet personlige hilsener og pyntet med klistremerker og glitter og stas. Det ble hun skikkelig glad for, så da var det verdt alt arbeidet med å lage det!

Ellers så er vi invitert på besøk til Diana, en jente som vi har blitt kjent med som jobber på El Tipico(restauranten hvor vi vanligvis spiser lunsj) i kveld for å spise god mat og hun har leid inn en musikkgruppe som skal spille så da blir det nok å svinge seg litt på dansegulvet også. Så kommer det også flere andre som vi har blitt kjent med gjennom henne.

I morgen skal vi på en ny feiring for stiftelsen Falcondo som denne gangen finner sted i La Vega for alle lærerne der. Det kommer visstnok til å bli enda større, så det blir spennende.

Nå begynner det å bli de siste dagene her i Bonao og det er rart å si hadet til alle folkene som har vært en del av livet mitt de siste 4 månedene og som jeg har hatt tett kontakt med. I dag var jeg innom kontoret i Bonao og ga dem et julekort. Jeg hadde tatt med flere julekort fra Norge så jeg ga et til dem og de ble skikkelig glade! De fortalte at det var første gang noen hadde gitt dem et julekort så det var de takknemlige for.

Har begynt å pakke ned alle tingene mine nå. Da vi var i Cabarete sist helg kjøpte jeg en stor bag for ellers ville jeg nok ikke klart å få med meg alle tingene jeg har hjem igjen. Det er rart å ta ned bilder fra veggene, tømme klesskapet, og se at rommet blir tommere og tommere. En får en melankolsk følelse og det er litt kjipt, men samtidig så er det greit å vite at en skal hjem til familie og venner så en blir ikke alene.

Nå må jeg fortsette å pakke og gjøre meg klar til kveldens fest. Det blir nok gøy, jeg gleder meg i hvert fall masse!

"Lifestyles of the rich and the famous"

Hola amigos! I helgen var vi på stranden i Cabarete for fjerde og siste gang. Fikk hilst på vennene mine fra forrige gang og det var gøy å se de igjen. Dessverre var ikke værgudene på vår side, men vi hadde likevel en strålende helg med lek og moro med sand mellom tærne. Da jeg var og gikk tur kom det plutselig et helt følge med hester løpende langs stranden, så jeg slenger like godt med dette fine bildet:



I dag fikk vi et innblikk i hvordan de virkelig rike i dette landet lever. Dagen begynte kl 05.30 og vi var fremdeles halvveis i koma da vi satte oss i bilen men vi fikk med oss en fantastisk soloppgang da vi kjørte mot Santo Domingo og østover.



Sør-øst i landet er det en by som heter La Romana og her har noen cubansk-amerikanere og noen dominikanere opprettet en egen privat by inne i byen for de rikeste av de rike som heter ”Casa de Campo”.



Her finnes det et storslått amfiteater, enorme luksusvillaer verdt millioner av dollar, en båthavn hvor yachter til 10 millioner NOK ligger til havn og hvor de rike velter seg i luksus med massevis av restauranter, barer, egen kino, 8 hulls golfbane, tennisbane og en haug med andre fasiliteter.



I tillegg finnes det selvsagt privat tilgang til stranden og selve området ble åpnet i 1981 av selveste Frank Sinatra! Det ligger ved elven ”Rio de Chavón” som har blitt brukt til innspillingssted for flere filmer, bl.a. ”Apokalypse Now”.



Og forresten, glemte jeg å si at stedet også har sin egen private landingsplass for helikopter? Det var ganske sprøtt og helt surrealistisk å kjøre gjennom nabolaget hvor det fantes villaer på størrelse med rekkehus i Norge.

Pga. alle de rike var det strenge sikkerhetstiltak. Bare det å komme gjennom sikkerhetskontrollen skapte hodebry ettersom de hadde blandet noe av den personlige informasjonen vår. Og her var det ikke bare å oppgi navn, her trengte de navn, mobilnummer, skiltnummer på bilen og id-nummer på sjåføren i tillegg til modell og farge på bilen.

På området har de også et eget universitetet som heter "Altos de Chavón" som er et av to i landet som tilbyr utdanning innen grafisk design, web-design, fotografi, maleri, illustrasjon, keramikk og mange anerkjente internasjonale kunstnere har arbeidet her. Vi fikk en omvisning på området og fikk også besøke flere verksted hvor folk arbeidet med ulikt arbeid og gallerier hvor arbeidene til flere av studentene var utstilt. Her er en link til hjemmesiden deres: http://www.altosdechavon.com/cms/home.html



Mange av de som får utdannelsen sin her åpner senere sine egne verksteder, egne gallerier eller får jobber som kunst- og håndverk lærere på videregående skoler, universiteter eller andre høytstående utdanningsinstitusjoner.

Vi fikk også en omvisning på området hvor det finnes et arkeologisk museum som beskriver historien til de tidligste innfødte som het ”Tainoer” på øyen ”Hispaniola” som stammer fra 4000 år før kristus.

Denne skulpturen var i følge guiden vår 7-800 år gammel!

Her fikk vi en omvisning av hvilke redskaper de brukte, hvordan de levde, hvilke ritualer som var viktige og hvordan de klarte å komme seg fra det som i dag er Venezuela og til øyene som i dag utgjør Karibien. Det var imponerende at de klarte å hule ut kanoer når en ser hvilke redskaper de brukte. Arkeologer har faktisk funnet rester etter uthulede trestammer som kunne frakte så mange som 80 mennesker!



Tenk hvor lang tid det har tatt å lage med de primitive redskapene de hadde på den tiden. De hadde også funnet bevis på at de tidlige samfunnene hadde lekt med noe som lignet på en ball. Kanskje det var forløperen til fotball?



Selvsagt så vi en japansk turgruppe inne på området. Japanere er overalt! Husker fremdeles den 60 år gamle journalisten som så vidt snakket engelsk som jeg møtte da jeg reiste til et område som lå langt oppe i fjellene i Bolivia.

Vi fikk opplyst at det er mange som kommer til ”Casa de Campo” med båtene sine og blir værende i havnen og ikke drar noen steder utenfor området. Dermed opplever de ikke den egentlige Dominikanske Republikk. Her var det også folk som fløy til Miami hver helg bare for å spise mat, siden de hadde så mye penger at de kunne sløse de vekk. Helt sprøtt når en tenker at dette er et fattig utviklingsland. Og vi trengte ikke å kjøre mer enn et par minutter utenfor området før vi så folk som hadde fillete klær og bodde i små nedslitte hus. Det er helt utrolig hvor synlige kontrastene er her og jeg kjente at jeg ble litt kvalm. Kan hende at det var varmen, hvem vet?

Ved lunsj satt vi ved havnen i en del hvor de har rekonstruert en landsby fra Toscana med små hus, et plaza og små handlegater. Etterpå gikk vi rundt å så på alle de flotte båtene i milliondollarsklassen. Så dro vi hjemover mot Bonao. På veien var planen å besøke en grotte hvor det finnes mange hulemalerier, men det var dessverre stengt. Så da ble det en 3-timers kjøretur hjem igjen.

På veien hjem så jeg forresten noe annet som er spesielt for Den dominikanske republikk. Det var en ambulanse som hadde ansiktet til en politiker på baksiden for å vise at denne politikeren hadde gitt sin støtte til sykehuset og ambulansen. Ganske sprøtt, det hadde nok aldri skjedd i Norge!



Denne uken blir ekstremt travel. Vi skal hjelpe til med å arrangere en juletrefest for alle lærerne fra Bonao, forhåpentligvis ha noen flere gymtimer selv om alle skolene nå har tentamener og på lørdag reiser Samantha hjem. Det blir rart. Jeg og Stine har bestemt oss for å dra til Santo Domingo og være der frem til vi setter oss på flyet hjemover mandag 20 desember kl 21.10. Det er galskap at jeg drar her fra varmen og hjem til sprengkulde i Norge, men det blir gøy å feire jul sammen med dere der hjemme!

Ikke tid til å slappe av

På mandag var vi i La Vega og feiret stiftelsen Falcondo sitt 20 års jubileum. Her må en nemlig feire skikkelig og dette var den tredje feiringen. Det var flotte taler og flere viktige mennesker der, masse pressefolk og selvsagt de aller fleste som jobber for stiftelsen.

Jeg og mine dominikanske kompiser, Vladimir, Santy og Baduit. Foto av Hector Cappello

På tirsdag dro jeg og Stine ut for å begynne å evaluere de ulike drivhusene. Det begynte bra, men vi forstod ikke hele skjemaene så vi gjorde undersøkelser i et samfunn og bestemte oss for å dra tilbake senere i uken.

På kvelden var vi på besøk i "det hvite hus"(det andre gjestehuset rett borti veien ) hvor mange viktige folk fra Canada var tilstede. Jeg, jentene og Azar lagde skikkelig god mat for alle som var der. Vi hadde en fantastisk kveite med hvitløk, tomater, løk, ingefær og paprika pluss en gigantisk salat og en skikkelig hot curry chicken. Til dere som har vært på Mother India var den minst nr 4!

På onsdag var vi på en barneskole og hadde gymtimer. Det var gøy, men den ene av klassene var helt på trynet og slo hverandre, mobbet, slåss, kastet steiner og var gale. Egentlig oppførte de seg som normalt, så det er en ganske så stor forskjell mellom elever på norske og dominikanske skoler.



Så spiste vi lunsj hos Lesbia og mannen hennes Federo. Der fikk vi servert nydelig oksekjøtt, svin, gratinert kjøttdeig og selvsagt ris og bønner. Vi satt og mimret litt sammen og lo, fortalte historier og jeg tror vi alle var triste for at tiden nå flyr i fra oss og vi snart skal dra hjem.

Da kvelden kom dro vi til La Vega. Der skulle det nasjonale symfoniorkesteret ha en julekonsert og Arelis hadde vært så snill å reservere billetter til oss(noe som visstnok er svært vanskelig).



Det var i en stor katedral og jeg følte at jeg kom et steg nærmere julestemningen, selv om massevis av glorete lys på de fleste hus og noen julenisser i 25 varmegrader ikke akkurat er synonymt med jul for meg.




I dag var det nyåpning av en skole hvor stiftelsen har bygget en halv basketballbane og renovert skolebygg, samt lagt til rette for et bibliotek og et internett senter.

Slik så det ut i september da arbeidet såvidt begynte

Og slik så det ut i dag

Her klipper Arelis og Steve(onkelen til Samantha) båndet som symboliserer nyåpningen

Senere på dagen dro jeg med Israel(en som jobber for stiftelsen) og en annen person ut til et annet lite samfunn for å arbeide videre med drivhus prosjektet. Vi fikk gjort masse arbeid og evaluert et helt samfunn så det var vi godt fornøyd med.

Til helgen skal vi opp til Cabarete igjen. Det skal bli godt å være nær sjø, sol og ikke minst strand. Det ser jeg frem til for denne uken har vært ekstremt travel så det skal bli godt å slappe av. Hvordan høres det ut med 25 grader, strålende sol, sand og bølger som slår mot land? Fantastisk! :)

Pico Duarte er herved beseiret!

Da har jeg besteget det høyeste fjellet i Karibien folkens! Klokken 16.43 lørdag 4 desember 2010 stod jeg på toppen av Pico Duarte, karibiens høyeste fjell på 3087 moh!

Fredag ettermiddag kjørte vi oppover til hytten til Arelis i Los Dajaos. Så på lørdag morgen kl 05.30 våknet jeg til en hissig vekkerklokke i bekmørket. Det var kaldt, men etter å ha slukt noen kopper med kakao var jeg og Stine på vei oppover for å starte turen vår. Jeg stilte sporty med dongeribukse og joggesko siden jeg ikke hadde en skikkelig turbukse med meg. Ved samfunnet Ciénaga, inngangen til nasjonalparken Armando Bermudez på 1110 moh møtte vi guiden vår og de tre muldyrene som skulle frakte bagasjen vår oppover.



Nå må dere ikke tro at vi hadde så mye bagasje at vi trengte tre muldyr, men vi hadde et som guiden vår red på, et som bar bagasjen vår og et som vi kunne hoppe på om vi skulle ønske det. Selve ruten fra begynnelsen og til toppen er på 23.1 km. Vi begynte å gå klokken 07.30 fra inngangen og 9.5 timer senere stod vi på toppen!

Vi begynte med lett stigning og solen skinte. Etter hvert ble det brattere og det begynte å bli overskyet. Da vi var på litt over 2000 moh. kom det masse tåke og det ble skikkelig vått og kaldt så da var det godt å ta på seg regnjakke. Faktisk den samme jeg hadde på meg da jeg gikk opp Kilimanjaro for snart 2 år siden. På veien oppover var det mange små raviner(hvor vann hadde gravd ut naturlige veier) og flere av disse var meterhøye.

Ut på tur, aldri sur!

Vegetasjonen var ganske lik Norge. Hadde det ikke vært for de særdeles røffe frasene på spansk som guiden vår ropte ut, og muldyrene han ropte dem til, så kunne vi godt ha vært i Norge. Det var høye trær og små busker, fuglekvitter, noen blomster her og der, en elv som rant langs stien.

Det vanligste når en går fjellet er å gå frem til hyttene som ligger på et sted som heter ”Compartición” på 2450 moh. hvor en overnatter for så å begynne å gå kl 05.00 morgenen etterpå for å rekke soloppgangen.



Da vi kom dit var klokken rundt 14.30 så vi bestemte oss for å prøve å komme oss opp til toppen samme dag som vi begynte, og etter en rask lunsj så tok vi med oss muldyrene og beveget oss oppover. Jeg hadde ganske vondt i låret og hoften så jeg måtte dessverre kaste inn håndklet og sette meg på et av dem. Jeg tenkte lenge på det og følte for meg selv at jeg jukset om jeg lot et av dem ta meg opp. Jeg er såpass sta og seig så hvis ikke muldyrene hadde vært der, så hadde jeg tatt noen paracet og slept meg selv oppover, men jeg visste godt at vi da ikke hadde kommet oss opp dit før det var blitt mørkt og da hadde det blitt vanskelig og farlig å gå ned igjen.

Til ikke å ha ridd på godt over 10 år, var jeg ganske fornøyd med meg selv og lærte meg raskt kommandoene for å få ”Moreno”(muldyret mitt) til å gå. Det var en salig miks av de verst tenkelige banneord på spansk, samt et spark bak og innimellom et piskeslag fra en ivrig guide som kom rett bak blandet med diverse lyder en lager med munnen. For 5 år siden hadde det vært store skogbranner som hadde herjet fjellet og på veien opp dit var det nakne og svidde trær og trær som lå veltet over stien. Ved et av disse ville jeg at ”Moreno” skulle gå til venstre for den store stubben, men han valgte å gå på høyre siden og for å komme dit var det massevis av greiner som stakk ut fra stammen. Det brydde han seg ikke noe særlig om, men jeg som var høyere fikk greiner i ansiktet og heldigvis klarte jeg å bøye meg ned slik at jeg ikke fikk noen av dem i øynene. Fikk derimot flere merker på venstre side av kinnet og hadde bark inn i hetten på jakken, i genseren, i øret og flere andre steder.

Her skulle vi gå til venstre, men han valgte å gå langs stammen og gå over den på høyre side. Da ble jeg litt sur!

Men ”Moreno” fikk meg opp til Valle de Lilís på 2950 moh og deretter gikk jeg resten opp til toppen på 3087 moh.



Da hadde det gått 9.5 t siden vi begynte å gå tidlig om morgenen. Dessverre var det mye skyer så vi så ikke så godt, men solen skinte likevel på oss da vi var på toppen. Jeg hadde tegnet et norsk flagg som vi poserte stolt med på toppen, sammen med bysten av Juan Pablo Duarte, grunnleggeren av landet.



Jeg tenkte at jeg må gjøre opp for at jeg ikke klarte å gå opp, så da gikk jeg helt ned i stedet. Da vi kom ned begynte vi å lage mat. Lagde først en nudelsuppe også kokte vi bønner før vi stekte kyllingvinger. En av de som var der hadde kokt ris til oss så det ble et godt måltid. Vi hadde såpass mye til overs at vi delte like godt med resten av de som var der. Det var arbeidere som jobbet med å vedlikeholde stien slik at de besøkende kunne komme seg fremover. De fortalte at det var krevende arbeid fordi det raste trær ned på stien et eller flere steder om dagen. Vi spiste også gikk vi og la oss tidlig. Tror aldri jeg har lagt meg klokken 20.30 på en lørdagskveld men slik er det når en går 24.9 km på en dag.

Vi hadde på forhånd blitt advart om at det var kaldt på Pico Duarte. Vi hadde leid noen madrasser og jeg lå i lakenpose med et teppe med t-skjorte og sokker. Det gikk greit på begynnelsen av kvelden men så ble det plutselig iskaldt. Jeg kjente at jeg frøs skikkelig på nesen, på hendene og på beina. Det var akkurat som at noen hadde skrudd temperaturen ned 15 grader. Selv om vi lå inne i en hytte(som riktignok ikke var veldig isolert) så var det slik at frostrøyken stod ut av nesen på meg hver gang jeg pustet.

Jeg husker at det var stupmørkt og det eneste jeg kunne tenke på var at solen skulle stå opp slik at jeg kunne få varmen i meg. Men den kom aldri og jeg lå og vrei meg og kaldsvettet, hostet og frøs skikkelig. Og da jeg endelig fikk sove hadde jeg noen helt sinnsyke drømmer. Men jeg ble vekket av flere stemmer utenfor og da jeg åpnet øynene så jeg heldigvis sollys på veggen. Jeg fikk på meg klærne i en fart og kom meg ut. Selv om klokken var 07.30 så varmet solen veldig godt. Fra kjøkkenet holdt de på å lage frokost, så jeg gikk dit for å varme meg. Fikk servert noen bananer med løk og noe som så ut som sild. Det smakte helt greit, men jeg tviler på at sild og banan gryte ville slått an blant dere der hjemme. De som jobbet med vedlikehold sa at det hadde vært en unormal kald natt. Skulle ønske vi hadde med oss et termometer for å måle tempen.

Det gikk fint å gå nedover selv om jeg var helt utslitt i beina på slutten. Det var veldig annerledes å gå Pico Duarte enn det var å gå Kilimanjaro. Da jeg gikk Kilimanjaro betydde det å gå opp, faktisk å gå i oppoverbakke. Mens her betydde det å gå opp, for så å gå ned også gå opp igjen. Og slik var det også da jeg gikk ned, da måtte jeg først gå i noen oppoverbakker før jeg kunne begynne nedstigningen. I tillegg var det småsteiner, gjørme, leire og jord overalt. På Kilimanjaro var alt så fint lagt til med flotte veier. Begynte vel å gå oppe fra ”Compartición” på 2450 moh kl 08.30 og var vel nede igjen ved inngangen rundt kl 14.

Alt i alt gikk jeg 43.4 km på 15 timer noe som tilsvarer nesten 3 km pr. time eller litt mer enn 20 min pr. km. Det var en flott tur og siden solen holdt seg hele søndagen fikk jeg sett masse av den flotte naturen som finnes på fjellet. Det var også en opplevelse å gå på fjelltur i dongeribukse(noe jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre igjen) og nesten fryse i hjel i løpet av natten.

Tar jeg den samme turen igjen? Tja, hvis jeg har bedre ustyr!

Los Santos de Palo, Gymlærer Joakim og et trist farvel..

Heisann! Da var det på tide med en oppdatering! Jeg har nettopp spist noen gode hjemmelagde Fajitas med kjøttdeig og taco krydder fra Norge(takk Lasse!).

Tidligere i kveld var vi på en åpning av en ny butikk som treskjærergruppen "Los Santos de Palo" endelig har fått innviet. Her var det mange viktige folk, bl.a. ministeren for miljø og naturressurser, Dr. Jaime David Fernández Mirabal som er sønnen til Dedé Mirabal Reyes(som er den eneste gjenlevende av Mirabal søstrene) og er nevø til de avdøde Mirabal søstrene, Arelis, den lokale presten og flere høytstående lokale mennesker.



Los Santos de Palo er gruppen som hadde en utstilling på Plaza de La Cultura tidligere som vi besøkte. De er flinke treskjærere, og endelig har de fått sin egen butikk hvor de kan selge skulpturene de lager.



Det var nærmere hundre mennesker som hadde møtt opp og det var flotte taler og klipping av snoren til butikken.

En av de flotte skulpturene der og det er skikkelig imponerende at alt er skjært ut i tre!

Nå holder vi på å lage en liten lærebok med masse øvelser som de ulike skolene kan gjøre. Dette kan være alt fra å leke hode, skulder, kne og tå, til å leke haien kommer, 1,2,3 rødt lys eller andre leker. Vi har allerede 14 sider med masse øvelser som kan brukes. Og en trenger ikke noe utstyr for å gjøre de fleste, eller et stort uteområde, så dette håper vi kan bli et skikkelig verdifullt verktøy for de ulike skolene!

Ellers har vi avsluttet prosjektet med å analysere forskjellige steder som kan bli potensielle øko-turist attraksjoner. I morgen skal vi begynne å analysere ulike drivhus og fylle ut skjemaer som går på hva som trengs, hva som allerede finnes og diverse annen relevant informasjon slik at stiftelsen vet hva og hvor de kan bidra med hjelp.

Også drar vi opp til Los Dajaos hvor Arelis har hytten sin i morgen ettermiddag. Det blir både gøy og trist. Vi drar opp dit fordi vi tidlig på lørdag morgen skal begynne å gå opp Pico Duarte som jeg har nevnt tidligere(det høyeste fjellet i Karibien med 3087 moh), men vi må også gi fra oss Tinkavennen vår.



Så nå får hun kommet hjem til fødestedet og moren sin og forsvinner dessverre vekk fra livene våre. Det blir trist, så vi prøver å skjemme henne litt bort i kveld og kose ekstra mye med henne. Det er rart å tenke på at hun nå har vært hos oss nesten i en måned, fordi tiden har gått så utrolig fort og likevel har vi blitt så utrolig glade i henne. Legger ved et bilde av den herlige valpen vår: