Hjemme etter en lang reise!

Her kommer det siste innlegget i år.

Da har jeg endelig kommet meg hjem til mor og far for å feire jul!

Her er utsikt fra rommet mitt. Snø folkens!!

Først var flyet vårt fra Santo Domingo 3.5 timer forsinket. Mens vi ventet gikk vi inn i Admirals Club og satt oss. Det var skikkelig flott der. Skjønner godt hvorfor folk betaler ekstra for billettene sine. Da vi kom frem til Paris måtte vi vente to timer i kø fordi Stine ikke hadde fått sjekket inn sin siste flyvning til Kristiansand. Så da dro vi like godt til Air France lounge området der.

Det var flott og der hadde vi et stort utvalg av kaker, chips, annet knask og alle drikkevarer tilgjengelig. I tillegg til aviser og annet lesestoff. Så da gikk ventetiden litt kjappere. Ettersom at flyet fra Paris var forsinket så jeg for meg at flyet mitt fra Amsterdam kom til å ta av uten meg, men det var heldigvis forsinket det også. Traff på Mathijs, en jeg studerte på Lillehammer med, og han var på vei til Genéve for å treffe en felles kompis av oss.

Så ca. kl 23.30 satte jeg føttene på norsk jord igjen. Er det en ting som skal sies folkens, så var det helt forj*vlig kaldt! Jeg hadde riktignok bukse og skinnjakke på meg, men det føltes som at jeg gikk naken. Da var det godt å bli hentet og kunne sette seg rett inn i bilen med varmen på full styrke. Da vi kjørte fra flyplassen i går viste gradestokken -13 grader celsius, mens på dagtid søndag viste gradestokken 26 grader celsius i Santo Domingo. En enorm forskjell i temperaturen og alle som har sagt at jeg er gal som forlater karibien frivillig, har nok rett. Da er det digg å ta på mine nyinnkjøpte tøfler fra Zara som hjelper meg med å holde varmen.

Jeg sov overraskende godt i natt, til tross for at jeg sov en del på flyet. Det er rart å være tilbake her hjemme. Her kan jeg drikke vannet fra springen og jeg slipper å kaste det brukte dopapiret i en beholder ved siden av toalettet. Og det deiligste av alt, jeg kan drikke god norsk melk! I dag kokte jeg meg egg og spiste laks til frokost med mange glass med melk. Aaah, har savnet god melk! Det var også herlig å vite at det ikke plutselig kan komme 27 millioner maur på kjøkkenbenken!

I tillegg er det herlig å endelig bruke Spotify igjen og høre på favorittmusikken min som jeg ikke har hørt på lenge!

Nå er klokken 15.05 her og jeg har vært trøtt i hele dag. Kanskje ikke så rart når en skal prøve å snu 5 timers forskjell på et døgn. Planen var egentlig å dra til byen og kjøpe de siste julepresangene som jeg trenger, men vi får se hva det blir til. Magen min har ikke reagert helt positivt på overgangen i mat og bakteriekulturen så hyppige dobesøk må dessverre til. Håper det går over fort.

Når det gjelder julestemningen har jeg ikke funnet den enda. Det er kjipt, men jeg håper den kommer som et lyn fra klar himmel! Det hjelper nok litt på med 3 nøtter til askepott, mandel i grøten, pepperkaker!, gløgg og adventslys. Uansett er jeg glad for å være hjemme, selv om jeg vet at jeg snart kommer til å savne Den dominikanske republikk.

Til sist vil jeg si takk til alle dere som har fulgt meg og mitt praktikantopphold via bloggen min, takk til familie og venner for all støtten dere gir meg og jeg ønsker dere alle en gledelig jul og et fantastisk godt nytt år!!

De siste dagene på Den dominikanske republikk

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra avskjedsmiddagen sammen med Arelis, Rafael og Stine. Vi dro til et sted som het "Davy Kroketts" og jJeg spiste en biff som var enormt mør og saftig. Her pratet vi om alt det ulike vi har opplevd hittil, hvordan vi har likt landet og hvordan vi tar med oss mange erfaringer hjemover. Det var hyggelig og vi lo godt og hadde mange fine samtaler. Det er kjipt å tenke på at alt tar slutt, men samtidig så vet en at noe nytt og forhåpentligvis spennende begynner.

Jeg fikk også gitt Arelis min lille refleksmann og fortalt henne om idéen med å gi reflekser til barna som går på skoler nær motorveier eller steder hvor det ikke finnes gatelys. Hun var veldig positiv til idéen og ønsket å videreutvikle den, så jeg håper at i 2011 så blir skoleveien litt tryggere i hvert fall for noen barn!

Det var trist å sitte der å vite at det blir lenge til vi kommer til å se hverandre igjen, men samtidig holdt vi en god og lystig tone og Arelis og Rafael røpte at de mest sannsynlig kommer til Kristiansand i mai! Håper jeg har tid til å se dem da og ikke minst at jeg kan vise dem de flotte fjellene og fjordene som vi har på vestlandet.

Så en liten oppsummering fra de siste dagene. På torsdag hadde vi en artig julefest med god mat, folk som spilte gitar og sang og vi hadde det skikkelig gøy. På fredag var vi på julefest i La Vega for alle lærerne der og senere på kvelden hadde vi en avskjedsmiddag med Baduit og Vladimir.



Tidlig lørdag morgen reiste jeg og Stine med Samantha til flyplassen i Santiago og sa hadet.

Det siste bildet av gjengen på Den dominikanske republikk

Senere på dagen spilte vi golf, spiste vårt siste måltid på El Tipico(på en lang stund) og dro til Santo Domingo.

I går dro vi på shopping og jeg kjøpte flere julegaver, også spiste vi en stor middag med dessert på Hard Rock Cafe. Da vi kom hjem på kvelden fullførte og sendte vi avgårde sluttrapporten til de der hjemme så i dag har vi vært å shoppet og kjøpt julegaver med god samvittighet. Jeg fant en hel del til meg selv også da pluss en del til meg selv. Vi spiste lunch med Azar, så da fikk vi sagt hadet til han også.

I sted da vi kom hjem bekreftet jeg og Stine setene våre på flyet. Det føles uvirkelig å dra herfra(Vi får nok dratt herfra, men det blir spennende å se om vi får landet i Europa ettersom det visstnok er århundrets snøstorm der. Forhåpentligvis kommer vi og alle andre som skal hjem til jul frem til dit vi skal). Dette landet har jo vært hjemmet mitt de siste 4 månedene. Jeg pakker kofferten, men samtidig har det ikke helt gått opp for meg at jeg skal reise. Det er vanskelig å forklare, men det er som om jeg er i en slags transe hvor jeg pakker automatisk uten helt å skjønne hvorfor jeg gjør det.

Jeg kommer til å savne Den dominikanske republikk og når jeg en gang i fremtiden kommer til å se over bildene mine herfra og alle de gode minnene kommer strømmende på, kommer jeg til å smile og le.

Alle her har vært utrolig hyggelige mot meg og har ønsket meg velkommen inn i sine hjem og hjerter. Jeg har blitt møtt med en varme, omtenksomhet, gjestfrihet og respekt som jeg aldri har opplevd før. Jeg har hatt så mange gode samtaler med mennesker jeg har møtt at jeg ikke kan huske dem alle. Men de har vært like viktige alle sammen, selv om jeg har snakket med den øverste sjefen for universitetet i Santo Domingo eller en fattig bonde langt ute på landet. Alle har de hatt noe å dele og vist interesse for det jeg her delt med dem.

Jeg er utrolig glad for å ha fått sjansen til å komme hit og jobbe med noe som er så nært knyttet til utdannelsen min, ettersom jeg er klar over at det i min bransje ikke er enkelt å få jobb. I tillegg er jeg takknemlig for å ha sett både den siden av Den dominikanske republikk som er strender, turkis sjø, palmer, sol og sand, men også den siden hvor små barn tar deg i hånden, ser deg inn i øynene og spør etter penger til mat.

Jeg føler meg priviligert som har fått jobbe med de fattigste i dette landet, men har hatt tilgang til de rikeste. Jeg føler meg beæret over å ha tilhørt et lag som kjemper på for at de fattige og de upriviligerte skal få det bedre. Jeg føler meg opplyst etter å ha sett hvordan utvikling faktisk fungerer i praksis.

Da jeg kom hit søkte jeg etter å få en bekreftelse på om utviklingsstudier faktisk var noe jeg ønsket å jobbe videre med. Det har jeg fått bekreftet flere ganger enn jeg kan telle til på spansk! All den livsgleden som de ulike menneskene jeg har jobbet med har utstrålt har vært overbevisning mange ganger god nok!

Jeg har også gått fra å være en idealist til å bli en funksjonell realist. Med det mener jeg at jeg har nå innsett at det ikke hjelper å bare bygge en masse skoler og håpe at befolkningen blir alfabetisert og utdannet. En må arbeide med de ulike samfunnene og istedenfor å betale foreldrene for å sende barna sine på skolen så må en bruke pengene på å bygge opp infrastruktur, investere i gode lærere, skoleutstyr og fasiliteter. Dette høres nok ganske selvsagt ut, men å gjøre det i praksis krever hardt arbeid, mye planlegging og mye tid og tålmodighet.

Og jeg har lært at selv om en har de beste hensikter trenger det ikke å få det beste utfallet. Eks. om det er et område som blir oversvømt av vann og en ønsker å lede vannet bort. Hvor skal en da gjøre av det? Hvordan skal lokalbefolkningen få tilgang til ferskvann? Skal en lage dammer? Hvordan forhindrer man da at dengue mygg klekkes frem? Hvordan får en vannet jordsbruksproduktene sine? Slik skaper man større problemer å løse, selv om hensikten er den beste i hele verden. Et slikt eksempel var det drøssevis av. Det er nemlig ikke bare bare å drive med u-hjelp.

De siste ordene fra Den dominikanske republikk vil jeg skal være et dikt som jeg så var hengt opp på en vegg på en av de første skolene vi noensinne besøkte her og som virkelig fanget oppmerksomheten min. Det er oversatt fra spansk til engelsk.

Three things


“Grow three things: goodness, wisdom and friendship”

“Love three things: good manners, values and service”

“Search three things: truth, philosophy and understanding”

“Control three things: personality, language and behavior”

“Appreciate three things: geniality, happiness and decency”

“Defend three things: honor, friends and the weak”

“Admire three things: talent, dignity and grace”

“Exclude three things: ignorance, offenses and jealousy”

“Fight three things: lies, hate and slander”

“Preserve three things: health, influence and good humor”


“By following these guidelines you will enable life and be useful in the society where you will live”

Julefeiring og julefest!

Denne uken har det regnet og vært grått. I går var vi på en julefest på Club Falcondo som er den flotte klubben vi har tilgang til som ligger rett borti gaten. Her var alle lærerne fra Monseñor Nouel distriktet samlet og det var vel nærmere 1000 av dem som var innom og drakk, spiste julemat og danset. Stiftelsen Falcondo hadde arrangert bacchata konkurranse hvor jeg plutselig var en av dommerne og stod på scenen foran alle menneskene. Det kommunale musikkorpset spilte, det var loddtrekning av vaskemaskiner, tv-er, mikrobølgeovner og stor stas.



Selve festligheten begynte kl 12 og allerede da var det mange som tok sitt første glass med Brugal rom eller Presidente øl. Så stemningen blant flere av dem ble ganske høy etter hvert, men det så ut som at de fleste hadde det bra. Og maten vi fikk servert var spektakulær. Her fikk vi servert noe som lignet på ribbe som smakte fantastisk(likt det vi hadde i Los Dajaos på bursdagen min), ris og bønner, kalkun, salater, stekte bananer, cassava brød og julebrød.

Etter at festen var over kom Arelis bort til huset vårt. Der overrakte vi henne at fotoalbum med bilder som vi har tatt selv og fremkalt. Så har vi limt dem inn og skrevet personlige hilsener og pyntet med klistremerker og glitter og stas. Det ble hun skikkelig glad for, så da var det verdt alt arbeidet med å lage det!

Ellers så er vi invitert på besøk til Diana, en jente som vi har blitt kjent med som jobber på El Tipico(restauranten hvor vi vanligvis spiser lunsj) i kveld for å spise god mat og hun har leid inn en musikkgruppe som skal spille så da blir det nok å svinge seg litt på dansegulvet også. Så kommer det også flere andre som vi har blitt kjent med gjennom henne.

I morgen skal vi på en ny feiring for stiftelsen Falcondo som denne gangen finner sted i La Vega for alle lærerne der. Det kommer visstnok til å bli enda større, så det blir spennende.

Nå begynner det å bli de siste dagene her i Bonao og det er rart å si hadet til alle folkene som har vært en del av livet mitt de siste 4 månedene og som jeg har hatt tett kontakt med. I dag var jeg innom kontoret i Bonao og ga dem et julekort. Jeg hadde tatt med flere julekort fra Norge så jeg ga et til dem og de ble skikkelig glade! De fortalte at det var første gang noen hadde gitt dem et julekort så det var de takknemlige for.

Har begynt å pakke ned alle tingene mine nå. Da vi var i Cabarete sist helg kjøpte jeg en stor bag for ellers ville jeg nok ikke klart å få med meg alle tingene jeg har hjem igjen. Det er rart å ta ned bilder fra veggene, tømme klesskapet, og se at rommet blir tommere og tommere. En får en melankolsk følelse og det er litt kjipt, men samtidig så er det greit å vite at en skal hjem til familie og venner så en blir ikke alene.

Nå må jeg fortsette å pakke og gjøre meg klar til kveldens fest. Det blir nok gøy, jeg gleder meg i hvert fall masse!

"Lifestyles of the rich and the famous"

Hola amigos! I helgen var vi på stranden i Cabarete for fjerde og siste gang. Fikk hilst på vennene mine fra forrige gang og det var gøy å se de igjen. Dessverre var ikke værgudene på vår side, men vi hadde likevel en strålende helg med lek og moro med sand mellom tærne. Da jeg var og gikk tur kom det plutselig et helt følge med hester løpende langs stranden, så jeg slenger like godt med dette fine bildet:



I dag fikk vi et innblikk i hvordan de virkelig rike i dette landet lever. Dagen begynte kl 05.30 og vi var fremdeles halvveis i koma da vi satte oss i bilen men vi fikk med oss en fantastisk soloppgang da vi kjørte mot Santo Domingo og østover.



Sør-øst i landet er det en by som heter La Romana og her har noen cubansk-amerikanere og noen dominikanere opprettet en egen privat by inne i byen for de rikeste av de rike som heter ”Casa de Campo”.



Her finnes det et storslått amfiteater, enorme luksusvillaer verdt millioner av dollar, en båthavn hvor yachter til 10 millioner NOK ligger til havn og hvor de rike velter seg i luksus med massevis av restauranter, barer, egen kino, 8 hulls golfbane, tennisbane og en haug med andre fasiliteter.



I tillegg finnes det selvsagt privat tilgang til stranden og selve området ble åpnet i 1981 av selveste Frank Sinatra! Det ligger ved elven ”Rio de Chavón” som har blitt brukt til innspillingssted for flere filmer, bl.a. ”Apokalypse Now”.



Og forresten, glemte jeg å si at stedet også har sin egen private landingsplass for helikopter? Det var ganske sprøtt og helt surrealistisk å kjøre gjennom nabolaget hvor det fantes villaer på størrelse med rekkehus i Norge.

Pga. alle de rike var det strenge sikkerhetstiltak. Bare det å komme gjennom sikkerhetskontrollen skapte hodebry ettersom de hadde blandet noe av den personlige informasjonen vår. Og her var det ikke bare å oppgi navn, her trengte de navn, mobilnummer, skiltnummer på bilen og id-nummer på sjåføren i tillegg til modell og farge på bilen.

På området har de også et eget universitetet som heter "Altos de Chavón" som er et av to i landet som tilbyr utdanning innen grafisk design, web-design, fotografi, maleri, illustrasjon, keramikk og mange anerkjente internasjonale kunstnere har arbeidet her. Vi fikk en omvisning på området og fikk også besøke flere verksted hvor folk arbeidet med ulikt arbeid og gallerier hvor arbeidene til flere av studentene var utstilt. Her er en link til hjemmesiden deres: http://www.altosdechavon.com/cms/home.html



Mange av de som får utdannelsen sin her åpner senere sine egne verksteder, egne gallerier eller får jobber som kunst- og håndverk lærere på videregående skoler, universiteter eller andre høytstående utdanningsinstitusjoner.

Vi fikk også en omvisning på området hvor det finnes et arkeologisk museum som beskriver historien til de tidligste innfødte som het ”Tainoer” på øyen ”Hispaniola” som stammer fra 4000 år før kristus.

Denne skulpturen var i følge guiden vår 7-800 år gammel!

Her fikk vi en omvisning av hvilke redskaper de brukte, hvordan de levde, hvilke ritualer som var viktige og hvordan de klarte å komme seg fra det som i dag er Venezuela og til øyene som i dag utgjør Karibien. Det var imponerende at de klarte å hule ut kanoer når en ser hvilke redskaper de brukte. Arkeologer har faktisk funnet rester etter uthulede trestammer som kunne frakte så mange som 80 mennesker!



Tenk hvor lang tid det har tatt å lage med de primitive redskapene de hadde på den tiden. De hadde også funnet bevis på at de tidlige samfunnene hadde lekt med noe som lignet på en ball. Kanskje det var forløperen til fotball?



Selvsagt så vi en japansk turgruppe inne på området. Japanere er overalt! Husker fremdeles den 60 år gamle journalisten som så vidt snakket engelsk som jeg møtte da jeg reiste til et område som lå langt oppe i fjellene i Bolivia.

Vi fikk opplyst at det er mange som kommer til ”Casa de Campo” med båtene sine og blir værende i havnen og ikke drar noen steder utenfor området. Dermed opplever de ikke den egentlige Dominikanske Republikk. Her var det også folk som fløy til Miami hver helg bare for å spise mat, siden de hadde så mye penger at de kunne sløse de vekk. Helt sprøtt når en tenker at dette er et fattig utviklingsland. Og vi trengte ikke å kjøre mer enn et par minutter utenfor området før vi så folk som hadde fillete klær og bodde i små nedslitte hus. Det er helt utrolig hvor synlige kontrastene er her og jeg kjente at jeg ble litt kvalm. Kan hende at det var varmen, hvem vet?

Ved lunsj satt vi ved havnen i en del hvor de har rekonstruert en landsby fra Toscana med små hus, et plaza og små handlegater. Etterpå gikk vi rundt å så på alle de flotte båtene i milliondollarsklassen. Så dro vi hjemover mot Bonao. På veien var planen å besøke en grotte hvor det finnes mange hulemalerier, men det var dessverre stengt. Så da ble det en 3-timers kjøretur hjem igjen.

På veien hjem så jeg forresten noe annet som er spesielt for Den dominikanske republikk. Det var en ambulanse som hadde ansiktet til en politiker på baksiden for å vise at denne politikeren hadde gitt sin støtte til sykehuset og ambulansen. Ganske sprøtt, det hadde nok aldri skjedd i Norge!



Denne uken blir ekstremt travel. Vi skal hjelpe til med å arrangere en juletrefest for alle lærerne fra Bonao, forhåpentligvis ha noen flere gymtimer selv om alle skolene nå har tentamener og på lørdag reiser Samantha hjem. Det blir rart. Jeg og Stine har bestemt oss for å dra til Santo Domingo og være der frem til vi setter oss på flyet hjemover mandag 20 desember kl 21.10. Det er galskap at jeg drar her fra varmen og hjem til sprengkulde i Norge, men det blir gøy å feire jul sammen med dere der hjemme!

Ikke tid til å slappe av

På mandag var vi i La Vega og feiret stiftelsen Falcondo sitt 20 års jubileum. Her må en nemlig feire skikkelig og dette var den tredje feiringen. Det var flotte taler og flere viktige mennesker der, masse pressefolk og selvsagt de aller fleste som jobber for stiftelsen.

Jeg og mine dominikanske kompiser, Vladimir, Santy og Baduit. Foto av Hector Cappello

På tirsdag dro jeg og Stine ut for å begynne å evaluere de ulike drivhusene. Det begynte bra, men vi forstod ikke hele skjemaene så vi gjorde undersøkelser i et samfunn og bestemte oss for å dra tilbake senere i uken.

På kvelden var vi på besøk i "det hvite hus"(det andre gjestehuset rett borti veien ) hvor mange viktige folk fra Canada var tilstede. Jeg, jentene og Azar lagde skikkelig god mat for alle som var der. Vi hadde en fantastisk kveite med hvitløk, tomater, løk, ingefær og paprika pluss en gigantisk salat og en skikkelig hot curry chicken. Til dere som har vært på Mother India var den minst nr 4!

På onsdag var vi på en barneskole og hadde gymtimer. Det var gøy, men den ene av klassene var helt på trynet og slo hverandre, mobbet, slåss, kastet steiner og var gale. Egentlig oppførte de seg som normalt, så det er en ganske så stor forskjell mellom elever på norske og dominikanske skoler.



Så spiste vi lunsj hos Lesbia og mannen hennes Federo. Der fikk vi servert nydelig oksekjøtt, svin, gratinert kjøttdeig og selvsagt ris og bønner. Vi satt og mimret litt sammen og lo, fortalte historier og jeg tror vi alle var triste for at tiden nå flyr i fra oss og vi snart skal dra hjem.

Da kvelden kom dro vi til La Vega. Der skulle det nasjonale symfoniorkesteret ha en julekonsert og Arelis hadde vært så snill å reservere billetter til oss(noe som visstnok er svært vanskelig).



Det var i en stor katedral og jeg følte at jeg kom et steg nærmere julestemningen, selv om massevis av glorete lys på de fleste hus og noen julenisser i 25 varmegrader ikke akkurat er synonymt med jul for meg.




I dag var det nyåpning av en skole hvor stiftelsen har bygget en halv basketballbane og renovert skolebygg, samt lagt til rette for et bibliotek og et internett senter.

Slik så det ut i september da arbeidet såvidt begynte

Og slik så det ut i dag

Her klipper Arelis og Steve(onkelen til Samantha) båndet som symboliserer nyåpningen

Senere på dagen dro jeg med Israel(en som jobber for stiftelsen) og en annen person ut til et annet lite samfunn for å arbeide videre med drivhus prosjektet. Vi fikk gjort masse arbeid og evaluert et helt samfunn så det var vi godt fornøyd med.

Til helgen skal vi opp til Cabarete igjen. Det skal bli godt å være nær sjø, sol og ikke minst strand. Det ser jeg frem til for denne uken har vært ekstremt travel så det skal bli godt å slappe av. Hvordan høres det ut med 25 grader, strålende sol, sand og bølger som slår mot land? Fantastisk! :)

Pico Duarte er herved beseiret!

Da har jeg besteget det høyeste fjellet i Karibien folkens! Klokken 16.43 lørdag 4 desember 2010 stod jeg på toppen av Pico Duarte, karibiens høyeste fjell på 3087 moh!

Fredag ettermiddag kjørte vi oppover til hytten til Arelis i Los Dajaos. Så på lørdag morgen kl 05.30 våknet jeg til en hissig vekkerklokke i bekmørket. Det var kaldt, men etter å ha slukt noen kopper med kakao var jeg og Stine på vei oppover for å starte turen vår. Jeg stilte sporty med dongeribukse og joggesko siden jeg ikke hadde en skikkelig turbukse med meg. Ved samfunnet Ciénaga, inngangen til nasjonalparken Armando Bermudez på 1110 moh møtte vi guiden vår og de tre muldyrene som skulle frakte bagasjen vår oppover.



Nå må dere ikke tro at vi hadde så mye bagasje at vi trengte tre muldyr, men vi hadde et som guiden vår red på, et som bar bagasjen vår og et som vi kunne hoppe på om vi skulle ønske det. Selve ruten fra begynnelsen og til toppen er på 23.1 km. Vi begynte å gå klokken 07.30 fra inngangen og 9.5 timer senere stod vi på toppen!

Vi begynte med lett stigning og solen skinte. Etter hvert ble det brattere og det begynte å bli overskyet. Da vi var på litt over 2000 moh. kom det masse tåke og det ble skikkelig vått og kaldt så da var det godt å ta på seg regnjakke. Faktisk den samme jeg hadde på meg da jeg gikk opp Kilimanjaro for snart 2 år siden. På veien oppover var det mange små raviner(hvor vann hadde gravd ut naturlige veier) og flere av disse var meterhøye.

Ut på tur, aldri sur!

Vegetasjonen var ganske lik Norge. Hadde det ikke vært for de særdeles røffe frasene på spansk som guiden vår ropte ut, og muldyrene han ropte dem til, så kunne vi godt ha vært i Norge. Det var høye trær og små busker, fuglekvitter, noen blomster her og der, en elv som rant langs stien.

Det vanligste når en går fjellet er å gå frem til hyttene som ligger på et sted som heter ”Compartición” på 2450 moh. hvor en overnatter for så å begynne å gå kl 05.00 morgenen etterpå for å rekke soloppgangen.



Da vi kom dit var klokken rundt 14.30 så vi bestemte oss for å prøve å komme oss opp til toppen samme dag som vi begynte, og etter en rask lunsj så tok vi med oss muldyrene og beveget oss oppover. Jeg hadde ganske vondt i låret og hoften så jeg måtte dessverre kaste inn håndklet og sette meg på et av dem. Jeg tenkte lenge på det og følte for meg selv at jeg jukset om jeg lot et av dem ta meg opp. Jeg er såpass sta og seig så hvis ikke muldyrene hadde vært der, så hadde jeg tatt noen paracet og slept meg selv oppover, men jeg visste godt at vi da ikke hadde kommet oss opp dit før det var blitt mørkt og da hadde det blitt vanskelig og farlig å gå ned igjen.

Til ikke å ha ridd på godt over 10 år, var jeg ganske fornøyd med meg selv og lærte meg raskt kommandoene for å få ”Moreno”(muldyret mitt) til å gå. Det var en salig miks av de verst tenkelige banneord på spansk, samt et spark bak og innimellom et piskeslag fra en ivrig guide som kom rett bak blandet med diverse lyder en lager med munnen. For 5 år siden hadde det vært store skogbranner som hadde herjet fjellet og på veien opp dit var det nakne og svidde trær og trær som lå veltet over stien. Ved et av disse ville jeg at ”Moreno” skulle gå til venstre for den store stubben, men han valgte å gå på høyre siden og for å komme dit var det massevis av greiner som stakk ut fra stammen. Det brydde han seg ikke noe særlig om, men jeg som var høyere fikk greiner i ansiktet og heldigvis klarte jeg å bøye meg ned slik at jeg ikke fikk noen av dem i øynene. Fikk derimot flere merker på venstre side av kinnet og hadde bark inn i hetten på jakken, i genseren, i øret og flere andre steder.

Her skulle vi gå til venstre, men han valgte å gå langs stammen og gå over den på høyre side. Da ble jeg litt sur!

Men ”Moreno” fikk meg opp til Valle de Lilís på 2950 moh og deretter gikk jeg resten opp til toppen på 3087 moh.



Da hadde det gått 9.5 t siden vi begynte å gå tidlig om morgenen. Dessverre var det mye skyer så vi så ikke så godt, men solen skinte likevel på oss da vi var på toppen. Jeg hadde tegnet et norsk flagg som vi poserte stolt med på toppen, sammen med bysten av Juan Pablo Duarte, grunnleggeren av landet.



Jeg tenkte at jeg må gjøre opp for at jeg ikke klarte å gå opp, så da gikk jeg helt ned i stedet. Da vi kom ned begynte vi å lage mat. Lagde først en nudelsuppe også kokte vi bønner før vi stekte kyllingvinger. En av de som var der hadde kokt ris til oss så det ble et godt måltid. Vi hadde såpass mye til overs at vi delte like godt med resten av de som var der. Det var arbeidere som jobbet med å vedlikeholde stien slik at de besøkende kunne komme seg fremover. De fortalte at det var krevende arbeid fordi det raste trær ned på stien et eller flere steder om dagen. Vi spiste også gikk vi og la oss tidlig. Tror aldri jeg har lagt meg klokken 20.30 på en lørdagskveld men slik er det når en går 24.9 km på en dag.

Vi hadde på forhånd blitt advart om at det var kaldt på Pico Duarte. Vi hadde leid noen madrasser og jeg lå i lakenpose med et teppe med t-skjorte og sokker. Det gikk greit på begynnelsen av kvelden men så ble det plutselig iskaldt. Jeg kjente at jeg frøs skikkelig på nesen, på hendene og på beina. Det var akkurat som at noen hadde skrudd temperaturen ned 15 grader. Selv om vi lå inne i en hytte(som riktignok ikke var veldig isolert) så var det slik at frostrøyken stod ut av nesen på meg hver gang jeg pustet.

Jeg husker at det var stupmørkt og det eneste jeg kunne tenke på var at solen skulle stå opp slik at jeg kunne få varmen i meg. Men den kom aldri og jeg lå og vrei meg og kaldsvettet, hostet og frøs skikkelig. Og da jeg endelig fikk sove hadde jeg noen helt sinnsyke drømmer. Men jeg ble vekket av flere stemmer utenfor og da jeg åpnet øynene så jeg heldigvis sollys på veggen. Jeg fikk på meg klærne i en fart og kom meg ut. Selv om klokken var 07.30 så varmet solen veldig godt. Fra kjøkkenet holdt de på å lage frokost, så jeg gikk dit for å varme meg. Fikk servert noen bananer med løk og noe som så ut som sild. Det smakte helt greit, men jeg tviler på at sild og banan gryte ville slått an blant dere der hjemme. De som jobbet med vedlikehold sa at det hadde vært en unormal kald natt. Skulle ønske vi hadde med oss et termometer for å måle tempen.

Det gikk fint å gå nedover selv om jeg var helt utslitt i beina på slutten. Det var veldig annerledes å gå Pico Duarte enn det var å gå Kilimanjaro. Da jeg gikk Kilimanjaro betydde det å gå opp, faktisk å gå i oppoverbakke. Mens her betydde det å gå opp, for så å gå ned også gå opp igjen. Og slik var det også da jeg gikk ned, da måtte jeg først gå i noen oppoverbakker før jeg kunne begynne nedstigningen. I tillegg var det småsteiner, gjørme, leire og jord overalt. På Kilimanjaro var alt så fint lagt til med flotte veier. Begynte vel å gå oppe fra ”Compartición” på 2450 moh kl 08.30 og var vel nede igjen ved inngangen rundt kl 14.

Alt i alt gikk jeg 43.4 km på 15 timer noe som tilsvarer nesten 3 km pr. time eller litt mer enn 20 min pr. km. Det var en flott tur og siden solen holdt seg hele søndagen fikk jeg sett masse av den flotte naturen som finnes på fjellet. Det var også en opplevelse å gå på fjelltur i dongeribukse(noe jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre igjen) og nesten fryse i hjel i løpet av natten.

Tar jeg den samme turen igjen? Tja, hvis jeg har bedre ustyr!

Los Santos de Palo, Gymlærer Joakim og et trist farvel..

Heisann! Da var det på tide med en oppdatering! Jeg har nettopp spist noen gode hjemmelagde Fajitas med kjøttdeig og taco krydder fra Norge(takk Lasse!).

Tidligere i kveld var vi på en åpning av en ny butikk som treskjærergruppen "Los Santos de Palo" endelig har fått innviet. Her var det mange viktige folk, bl.a. ministeren for miljø og naturressurser, Dr. Jaime David Fernández Mirabal som er sønnen til Dedé Mirabal Reyes(som er den eneste gjenlevende av Mirabal søstrene) og er nevø til de avdøde Mirabal søstrene, Arelis, den lokale presten og flere høytstående lokale mennesker.



Los Santos de Palo er gruppen som hadde en utstilling på Plaza de La Cultura tidligere som vi besøkte. De er flinke treskjærere, og endelig har de fått sin egen butikk hvor de kan selge skulpturene de lager.



Det var nærmere hundre mennesker som hadde møtt opp og det var flotte taler og klipping av snoren til butikken.

En av de flotte skulpturene der og det er skikkelig imponerende at alt er skjært ut i tre!

Nå holder vi på å lage en liten lærebok med masse øvelser som de ulike skolene kan gjøre. Dette kan være alt fra å leke hode, skulder, kne og tå, til å leke haien kommer, 1,2,3 rødt lys eller andre leker. Vi har allerede 14 sider med masse øvelser som kan brukes. Og en trenger ikke noe utstyr for å gjøre de fleste, eller et stort uteområde, så dette håper vi kan bli et skikkelig verdifullt verktøy for de ulike skolene!

Ellers har vi avsluttet prosjektet med å analysere forskjellige steder som kan bli potensielle øko-turist attraksjoner. I morgen skal vi begynne å analysere ulike drivhus og fylle ut skjemaer som går på hva som trengs, hva som allerede finnes og diverse annen relevant informasjon slik at stiftelsen vet hva og hvor de kan bidra med hjelp.

Også drar vi opp til Los Dajaos hvor Arelis har hytten sin i morgen ettermiddag. Det blir både gøy og trist. Vi drar opp dit fordi vi tidlig på lørdag morgen skal begynne å gå opp Pico Duarte som jeg har nevnt tidligere(det høyeste fjellet i Karibien med 3087 moh), men vi må også gi fra oss Tinkavennen vår.



Så nå får hun kommet hjem til fødestedet og moren sin og forsvinner dessverre vekk fra livene våre. Det blir trist, så vi prøver å skjemme henne litt bort i kveld og kose ekstra mye med henne. Det er rart å tenke på at hun nå har vært hos oss nesten i en måned, fordi tiden har gått så utrolig fort og likevel har vi blitt så utrolig glade i henne. Legger ved et bilde av den herlige valpen vår:

Jazz, høsttakkefest, sport og surfing

Her kommer en oppdatering om hva som har skjedd i det siste.

I forrige uke var vi på to forskjellige skoler og hadde gymtimer med elevene. Det var skikkelig gøy og det virket som at de koste seg masse. Vi lekte katt og mus, hadde forskjellige stafettøvelser, tøyet ut og ga barna fysisk aktivitet som de vanligvis ikke får på skolen ettersom at flere skoler ikke har gymlærere eller uteområder. Derfor prøvde vi ulike aktiviteter som en kan gjøre inne når det f.eks. regner eller når de har lite plass.



På den ene skolen skulle vi dele elevene inn i grupper og gymlæreren der gjorde en skikkelig stor tabbe. Hun blåste i fløyten sin og sa: Del dere inn i grupper nå! Da løp selvsagt allesammen bort til vennene sine, og det var en jente som ble stående igjen. Hun var ganske kraftig til å gå i 6 klasse, og ingen ville være på gruppe med henne. Da fikk jeg vondt inni meg og skulle til å gå bort til henne, men gymlæreren gjorde det før meg. Håper hun innså at hun gjorde noe dumt. Det er mye bedre å bare telle alle elevene fra eks. 1-5 og si at 1`erne går dit osv. eller bare fysisk atskille dem.

På onsdag lagde vi middag hos Azar, som er vår venn fra Sør-Afrika og som arbeider som sjefsingeniør i de åpne gruvene. Der spiste vi en nydelig kylling som var krydret med piri piri, chili og en hemmelig sør-afrikansk ingrediens. Som tilbehør hadde vi salat, ris og naan brød. Mmm!



Men dagen etter hadde vi også et fantastisk måltid. På torsdag var vi i Santo Domingo på høsttakkefest hos Arelis. Der fikk vi servert en nydelig og mør kalkun, deilig svin, ris og gode grønnsaker, pluss et par ting jeg ikke er helt sikker på hva var.



Mario viser den gode maten


Jeg spiste til og med hjertet til kalkunen, noe som var overraskende mørt og godt. Det var en hyggelig aften, og jeg lekte med barnebarna til Arelis, fortalte røverhistorier med Mario, Rafael og de andre og hadde det skikkelig gøy. Min første høsttakkefest, men forhåpentligvis ikke den siste!



Desserten smakte fantastisk!


På fredag morgen leverte vi Tinka til veterinæren også dro vi til Cabarete. Det har vært en skikkelig bra helg med sol, sand, sjø og masse varme.



Cabarete er skikkelig fint og i helgen var det en stor jazzfestival og artister fra Den dominikanske republikk, Cuba og andre land var kommet for å spille.





Jeg var hos en barberer og klippet meg, og plutselig kom det en høy mann som også ønsket å få trimmet sveisen. Jeg visste ikke hvem det var, men ante meg at det var en av artistene eller en viktig person siden han hadde en assistent med seg som bar en gitar og stresset rundt. Etter å ha gjort litt research fant jeg ut at han heter Chucho Valdés og er en berømt jazz artist fra Cuba og en av de store navnene på festivalen. Det var artig. Her er en link til hjemmesiden hans: http://www.valdeschucho.com/




Det var også en surfekonkurranse i Cabarete denne helgen på Playa Encuentro(som er 5 km utenfor Cabarete).



Vi dro dit på lørdag for å se, men det var ikke så veldig spennende for å være ærlig. Bølgene var høye, og folk var i vannet, men det var mye dødtid mellom hver gang noen kom opp på brettet og surfet så vi bestemte oss for å dra tilbake.



Gikk litt rundt på egenhånd og bestemte meg for å sette meg ned og prate litt med lokale folk. Og de var veldig hyggelige og de interesserte seg for hvor jeg kommer fra, hva jeg gjør her osv. Vi pratet om hvordan de ser på turister og hvilke effekter turismen har. Bl.a. ga de uttrykk for å være oppgitt av de enorme kontrastene. På den ene siden av veien selges leiligheter til 65.000$, mens på den andre bor folk i små trehus som ser ut som at de holder på å falle fra hverandre. Kan du gjette hvilke av dem som ligger vendt mot stranden? Det er ikke trehusene nei.

Jeg var forresten inne på et toalett hos en lokal dominikansk familie. Jeg måtte plutselig på do da jeg var å klippet meg, og noen som barbereren kjente hadde et toalett rett bak skuret hvor han holdt til. Det betydde at jeg måtte gå vekk fra hovedgaten og dit som dominikanere vanligvis lever. Det var som å komme til et annet land. Den delen av huset som vender ut mot gaten var malt og i fin stand, mens bak huset flasset malingen av og var dekket til flere steder med plast og reparert på billigst mulig måte. I tillegg var det mye boss(søppel) som lå slengt rundt overalt og det var mye rot og masse ting. Jeg ble faktisk sjokkert(noe som ikke skjer så ofte) over hvor stor kontrastene kan være ved bare å bevege seg 5 meter!

Jeg ble etter hvert gode venner med barbereren og vi tok bilder sammen som han senere fikk printet ut på en internettkafé og som han hang opp. Han hang også opp flere bilder som jeg tok fra jazzfestivalen, og i tillegg bildet av meg, Chucho Valdés og assistenten hans.



Kanskje det virker litt rart for dere som leser dette at jeg bare satt meg ned og pratet med en vilt fremmed person og at han hang opp bilder av meg, men det er en kulturell greie hehe. Her er folk så vennlige og imøtekommende, utadvendt og trivelige. Tror jeg begynner å bli påvirket, noe som ikke er en negativ ting.

Og når vi snakker om ting som kan være rare, kan jeg også ta med at jeg ble stoppet på gaten av en liten gutt på lørdag. Han jobbet som skopusser og var vel kanskje 8-9 år gammel. Han hadde fillete og skitne klær og var veldig tynn. I tillegg virket han sliten og hadde et trist uttrykk i ansiktet. Han spurte meg om han kunne få 50 pesos(ca. 9 kroner) for å kjøpe seg noe mat. Jeg liker ikke å gi penger for en vet aldri hva de blir brukt på, så jeg sa til han: Er du sulten? Kom så skal jeg kjøpe noe mat til deg! Så vi gikk inn på en liten restaurant og jeg kjøpte en hamburger og en sprite til han. Da lyste han opp og begynte å le og smile. Det er nok sjeldent at han får spise noe slikt, så jeg var bare glad til for å gi han et måltid. Så fortalte han meg om skolen og familien sin. Jeg oppmuntret han til å fortsette å studere og være flink på skolen. Og ikke minst ta vare på søsknene sine og familien.

Møtte han igjen på søndag, og da lyste han opp og kom bort og ga meg en klem og sa at han var veldig takknemlig. Det var hyggelig å se at omtanke og medfølelse blir satt pris på! Jeg skulle ønske at jeg kunne hjelpe alle barn og voksne som jeg ser her og som er fattige, men det er dessverre umulig.

Dere som har vært ute og reist en del til utypiske chartersteder har nok lagt merke til at det er flere barn som tigger på gaten. I Norge ville vi nok ha kontaktet barnevernet og det ville blitt store skriverier i avisene, stor ståhei og baluba om et barn hadde blitt observert tiggende på Oslo S med fillete klær og jord i ansiktet. Her derimot er det helt normalt, noe som i seg selv er helt absurd. Jeg husker da jeg gikk på VGS da vi lagde en film om et barn som tigget. Vi fikk med oss en gutt fra barneskolen jeg gikk på og kledde han opp i fillete klær og plasserte han på jernbanestasjonen i Bergen. I tillegg hadde vi skrevet en lapp hvor det stod at han trengte penger fordi foreldrene brukte narkotika. Så filmet vi med skjult kamera for å se reaksjonene til folk. Og de var mange kan dere tro. Noen ville ringe til politiet, tipse Bergensavisen, folk sperret opp øynene og kunne ikke tro det de så og de fleste ga noen småpenger(for å kommentere denne historien: Etter at de hadde gitt penger så gjorde vi dem oppmerksom på at det var et skuespill og ikke ekte).

Men hovedpoenget er at det var veldig ubehagelig for folk å se et tiggende barn. De fleste mennesker er nok ikke så naive at de ikke tror at det finnes barn som tigger, men så lenge en slipper å leve i nærheten av dem eller i det hele tatt se dem, så er de ”usynlige” eller nærmest ikke-eksisterende og en trenger ikke å bekymre seg. Det jeg prøver å si her er at jeg føler det på den samme måten. Det er ubehagelig når en jente på 7 år i fillete klær og skittent ansikt kommer bort til meg med et tomt uttrykk i øynene og holder ut hånden sin. Da får jeg vondt inni meg, og jeg ønsker å hjelpe allesammen, men når jeg ikke kan det så får jeg enda mer vondt av dem.

Dette innlegget ble mye lengre enn jeg hadde planlagt. Men slik blir det når jeg skriver om noe som engasjerer meg. I morgen skal vi hente Tinka hos veterinæren og selv om hun er en ”crazy shit machine” og gjør fra seg hvor hun ønsker, så er hun den søteste lille valpen i hele verden. Gleder meg til å se henne igjen!

Fysisk aktivitet for å forbedre helsen!

Akkurat nå holder vi på å utvikle et prosjekt som de ulike skolene kan bruke i undervisningen sin. Det skal være tilpasset slik at alle skoler kan bruke de ulike aktivitetene uavhengig av om de har et uteområde eller hvordan været er. Dvs. at vi skal lage øvelser som kan gjøres inne i klasserommet slik at elevene får beveget på seg uavhengig om de er med i organisert idrett på fritiden eller ikke. På flere skoler har de nemlig ikke gymtimer og barna får ikke beveget seg tilstrekkelig.

Disse kan være øvelser som kan gjøres ved siden av pulten og kan være alt fra å leke hode-skulder-kne og tå til å ta spensthopp eller leke kongen bestemmer. Neste uke skal vi ha vår første undervisningstime med en skoleklasse og i dag har vi jobbet mye med å oversette de ulike øvelsene vi har kommet på. Det blir spennende!!

I tillegg holder vi fremdeles på å hjelpe voksne mennesker å lære å bruke datamaskiner og ulike programmer. I dag lærte vi dem å kopiere og lime inn dokumenter og annen tekst i word og grunnleggende verktøyer i paint. De fleste er voksne mennesker i 20-30 årene, men vi har også noen som er i 40-årene. I Norge er det nesten utenkelig at voksne mennesker i 20-30-årene ikke kan åpne Word eller bruke annen software, så derfor er det bra at vi kan dele vår kunnskap med de voksne menneskene her.



I neste uke blir det mye å gjøre. Vi skal arbeide med å fullføre oversikten over de ulike øko-turistiske stedene som finnes rundt om i Bonao og skrive rapporter. Samt arbeide videre med informasjonen om Bonao og flere interessante steder i byen som vi skal sende til Lonely Planet og publisere på nettet slik at informasjonen blir tilgjengelig for flere.

Et annet prosjekt vi skal gjennomføre er å dra rundt til ulike drivhus og evaluere dem ut i fra et skjema vi har fått. Der finnes det punkter som bl.a. hvor mye produseres det hvert år, hvem er ansvarlig for vedlikehold, hvordan organiseres driften osv.

Også var det dette med å dra rundt til ulike samfunn og gjøre analyser av hvilke konsekvenser mulige naturkatastrofer kan gjøre. Så det er mye å gjøre for tiden. Jeg skulle ønsket dog at arbeidsfordelingen kunne vært mer balansert. I begynnelsen var det svært lite å gjøre, også plutselig kommer en periode når mange prosjekter kommer oppå hverandre. Men det fikser vi lett!!

Slenger med noen bilder her på slutten. Dette bildet så jeg på en skole som vi var innom. Det betyr: "Utdanning er et antrekk vi tar på oss på gallaen som vi kaller
livet"


Og her er noen regler som var på en skole sponset av en sigarettprodusent. Se på formene og fargene på skiltet. Minner det om en spesiell sigarettpakke?!