Pico Duarte er herved beseiret!

Da har jeg besteget det høyeste fjellet i Karibien folkens! Klokken 16.43 lørdag 4 desember 2010 stod jeg på toppen av Pico Duarte, karibiens høyeste fjell på 3087 moh!

Fredag ettermiddag kjørte vi oppover til hytten til Arelis i Los Dajaos. Så på lørdag morgen kl 05.30 våknet jeg til en hissig vekkerklokke i bekmørket. Det var kaldt, men etter å ha slukt noen kopper med kakao var jeg og Stine på vei oppover for å starte turen vår. Jeg stilte sporty med dongeribukse og joggesko siden jeg ikke hadde en skikkelig turbukse med meg. Ved samfunnet Ciénaga, inngangen til nasjonalparken Armando Bermudez på 1110 moh møtte vi guiden vår og de tre muldyrene som skulle frakte bagasjen vår oppover.



Nå må dere ikke tro at vi hadde så mye bagasje at vi trengte tre muldyr, men vi hadde et som guiden vår red på, et som bar bagasjen vår og et som vi kunne hoppe på om vi skulle ønske det. Selve ruten fra begynnelsen og til toppen er på 23.1 km. Vi begynte å gå klokken 07.30 fra inngangen og 9.5 timer senere stod vi på toppen!

Vi begynte med lett stigning og solen skinte. Etter hvert ble det brattere og det begynte å bli overskyet. Da vi var på litt over 2000 moh. kom det masse tåke og det ble skikkelig vått og kaldt så da var det godt å ta på seg regnjakke. Faktisk den samme jeg hadde på meg da jeg gikk opp Kilimanjaro for snart 2 år siden. På veien oppover var det mange små raviner(hvor vann hadde gravd ut naturlige veier) og flere av disse var meterhøye.

Ut på tur, aldri sur!

Vegetasjonen var ganske lik Norge. Hadde det ikke vært for de særdeles røffe frasene på spansk som guiden vår ropte ut, og muldyrene han ropte dem til, så kunne vi godt ha vært i Norge. Det var høye trær og små busker, fuglekvitter, noen blomster her og der, en elv som rant langs stien.

Det vanligste når en går fjellet er å gå frem til hyttene som ligger på et sted som heter ”Compartición” på 2450 moh. hvor en overnatter for så å begynne å gå kl 05.00 morgenen etterpå for å rekke soloppgangen.



Da vi kom dit var klokken rundt 14.30 så vi bestemte oss for å prøve å komme oss opp til toppen samme dag som vi begynte, og etter en rask lunsj så tok vi med oss muldyrene og beveget oss oppover. Jeg hadde ganske vondt i låret og hoften så jeg måtte dessverre kaste inn håndklet og sette meg på et av dem. Jeg tenkte lenge på det og følte for meg selv at jeg jukset om jeg lot et av dem ta meg opp. Jeg er såpass sta og seig så hvis ikke muldyrene hadde vært der, så hadde jeg tatt noen paracet og slept meg selv oppover, men jeg visste godt at vi da ikke hadde kommet oss opp dit før det var blitt mørkt og da hadde det blitt vanskelig og farlig å gå ned igjen.

Til ikke å ha ridd på godt over 10 år, var jeg ganske fornøyd med meg selv og lærte meg raskt kommandoene for å få ”Moreno”(muldyret mitt) til å gå. Det var en salig miks av de verst tenkelige banneord på spansk, samt et spark bak og innimellom et piskeslag fra en ivrig guide som kom rett bak blandet med diverse lyder en lager med munnen. For 5 år siden hadde det vært store skogbranner som hadde herjet fjellet og på veien opp dit var det nakne og svidde trær og trær som lå veltet over stien. Ved et av disse ville jeg at ”Moreno” skulle gå til venstre for den store stubben, men han valgte å gå på høyre siden og for å komme dit var det massevis av greiner som stakk ut fra stammen. Det brydde han seg ikke noe særlig om, men jeg som var høyere fikk greiner i ansiktet og heldigvis klarte jeg å bøye meg ned slik at jeg ikke fikk noen av dem i øynene. Fikk derimot flere merker på venstre side av kinnet og hadde bark inn i hetten på jakken, i genseren, i øret og flere andre steder.

Her skulle vi gå til venstre, men han valgte å gå langs stammen og gå over den på høyre side. Da ble jeg litt sur!

Men ”Moreno” fikk meg opp til Valle de Lilís på 2950 moh og deretter gikk jeg resten opp til toppen på 3087 moh.



Da hadde det gått 9.5 t siden vi begynte å gå tidlig om morgenen. Dessverre var det mye skyer så vi så ikke så godt, men solen skinte likevel på oss da vi var på toppen. Jeg hadde tegnet et norsk flagg som vi poserte stolt med på toppen, sammen med bysten av Juan Pablo Duarte, grunnleggeren av landet.



Jeg tenkte at jeg må gjøre opp for at jeg ikke klarte å gå opp, så da gikk jeg helt ned i stedet. Da vi kom ned begynte vi å lage mat. Lagde først en nudelsuppe også kokte vi bønner før vi stekte kyllingvinger. En av de som var der hadde kokt ris til oss så det ble et godt måltid. Vi hadde såpass mye til overs at vi delte like godt med resten av de som var der. Det var arbeidere som jobbet med å vedlikeholde stien slik at de besøkende kunne komme seg fremover. De fortalte at det var krevende arbeid fordi det raste trær ned på stien et eller flere steder om dagen. Vi spiste også gikk vi og la oss tidlig. Tror aldri jeg har lagt meg klokken 20.30 på en lørdagskveld men slik er det når en går 24.9 km på en dag.

Vi hadde på forhånd blitt advart om at det var kaldt på Pico Duarte. Vi hadde leid noen madrasser og jeg lå i lakenpose med et teppe med t-skjorte og sokker. Det gikk greit på begynnelsen av kvelden men så ble det plutselig iskaldt. Jeg kjente at jeg frøs skikkelig på nesen, på hendene og på beina. Det var akkurat som at noen hadde skrudd temperaturen ned 15 grader. Selv om vi lå inne i en hytte(som riktignok ikke var veldig isolert) så var det slik at frostrøyken stod ut av nesen på meg hver gang jeg pustet.

Jeg husker at det var stupmørkt og det eneste jeg kunne tenke på var at solen skulle stå opp slik at jeg kunne få varmen i meg. Men den kom aldri og jeg lå og vrei meg og kaldsvettet, hostet og frøs skikkelig. Og da jeg endelig fikk sove hadde jeg noen helt sinnsyke drømmer. Men jeg ble vekket av flere stemmer utenfor og da jeg åpnet øynene så jeg heldigvis sollys på veggen. Jeg fikk på meg klærne i en fart og kom meg ut. Selv om klokken var 07.30 så varmet solen veldig godt. Fra kjøkkenet holdt de på å lage frokost, så jeg gikk dit for å varme meg. Fikk servert noen bananer med løk og noe som så ut som sild. Det smakte helt greit, men jeg tviler på at sild og banan gryte ville slått an blant dere der hjemme. De som jobbet med vedlikehold sa at det hadde vært en unormal kald natt. Skulle ønske vi hadde med oss et termometer for å måle tempen.

Det gikk fint å gå nedover selv om jeg var helt utslitt i beina på slutten. Det var veldig annerledes å gå Pico Duarte enn det var å gå Kilimanjaro. Da jeg gikk Kilimanjaro betydde det å gå opp, faktisk å gå i oppoverbakke. Mens her betydde det å gå opp, for så å gå ned også gå opp igjen. Og slik var det også da jeg gikk ned, da måtte jeg først gå i noen oppoverbakker før jeg kunne begynne nedstigningen. I tillegg var det småsteiner, gjørme, leire og jord overalt. På Kilimanjaro var alt så fint lagt til med flotte veier. Begynte vel å gå oppe fra ”Compartición” på 2450 moh kl 08.30 og var vel nede igjen ved inngangen rundt kl 14.

Alt i alt gikk jeg 43.4 km på 15 timer noe som tilsvarer nesten 3 km pr. time eller litt mer enn 20 min pr. km. Det var en flott tur og siden solen holdt seg hele søndagen fikk jeg sett masse av den flotte naturen som finnes på fjellet. Det var også en opplevelse å gå på fjelltur i dongeribukse(noe jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre igjen) og nesten fryse i hjel i løpet av natten.

Tar jeg den samme turen igjen? Tja, hvis jeg har bedre ustyr!

Los Santos de Palo, Gymlærer Joakim og et trist farvel..

Heisann! Da var det på tide med en oppdatering! Jeg har nettopp spist noen gode hjemmelagde Fajitas med kjøttdeig og taco krydder fra Norge(takk Lasse!).

Tidligere i kveld var vi på en åpning av en ny butikk som treskjærergruppen "Los Santos de Palo" endelig har fått innviet. Her var det mange viktige folk, bl.a. ministeren for miljø og naturressurser, Dr. Jaime David Fernández Mirabal som er sønnen til Dedé Mirabal Reyes(som er den eneste gjenlevende av Mirabal søstrene) og er nevø til de avdøde Mirabal søstrene, Arelis, den lokale presten og flere høytstående lokale mennesker.



Los Santos de Palo er gruppen som hadde en utstilling på Plaza de La Cultura tidligere som vi besøkte. De er flinke treskjærere, og endelig har de fått sin egen butikk hvor de kan selge skulpturene de lager.



Det var nærmere hundre mennesker som hadde møtt opp og det var flotte taler og klipping av snoren til butikken.

En av de flotte skulpturene der og det er skikkelig imponerende at alt er skjært ut i tre!

Nå holder vi på å lage en liten lærebok med masse øvelser som de ulike skolene kan gjøre. Dette kan være alt fra å leke hode, skulder, kne og tå, til å leke haien kommer, 1,2,3 rødt lys eller andre leker. Vi har allerede 14 sider med masse øvelser som kan brukes. Og en trenger ikke noe utstyr for å gjøre de fleste, eller et stort uteområde, så dette håper vi kan bli et skikkelig verdifullt verktøy for de ulike skolene!

Ellers har vi avsluttet prosjektet med å analysere forskjellige steder som kan bli potensielle øko-turist attraksjoner. I morgen skal vi begynne å analysere ulike drivhus og fylle ut skjemaer som går på hva som trengs, hva som allerede finnes og diverse annen relevant informasjon slik at stiftelsen vet hva og hvor de kan bidra med hjelp.

Også drar vi opp til Los Dajaos hvor Arelis har hytten sin i morgen ettermiddag. Det blir både gøy og trist. Vi drar opp dit fordi vi tidlig på lørdag morgen skal begynne å gå opp Pico Duarte som jeg har nevnt tidligere(det høyeste fjellet i Karibien med 3087 moh), men vi må også gi fra oss Tinkavennen vår.



Så nå får hun kommet hjem til fødestedet og moren sin og forsvinner dessverre vekk fra livene våre. Det blir trist, så vi prøver å skjemme henne litt bort i kveld og kose ekstra mye med henne. Det er rart å tenke på at hun nå har vært hos oss nesten i en måned, fordi tiden har gått så utrolig fort og likevel har vi blitt så utrolig glade i henne. Legger ved et bilde av den herlige valpen vår:

Jazz, høsttakkefest, sport og surfing

Her kommer en oppdatering om hva som har skjedd i det siste.

I forrige uke var vi på to forskjellige skoler og hadde gymtimer med elevene. Det var skikkelig gøy og det virket som at de koste seg masse. Vi lekte katt og mus, hadde forskjellige stafettøvelser, tøyet ut og ga barna fysisk aktivitet som de vanligvis ikke får på skolen ettersom at flere skoler ikke har gymlærere eller uteområder. Derfor prøvde vi ulike aktiviteter som en kan gjøre inne når det f.eks. regner eller når de har lite plass.



På den ene skolen skulle vi dele elevene inn i grupper og gymlæreren der gjorde en skikkelig stor tabbe. Hun blåste i fløyten sin og sa: Del dere inn i grupper nå! Da løp selvsagt allesammen bort til vennene sine, og det var en jente som ble stående igjen. Hun var ganske kraftig til å gå i 6 klasse, og ingen ville være på gruppe med henne. Da fikk jeg vondt inni meg og skulle til å gå bort til henne, men gymlæreren gjorde det før meg. Håper hun innså at hun gjorde noe dumt. Det er mye bedre å bare telle alle elevene fra eks. 1-5 og si at 1`erne går dit osv. eller bare fysisk atskille dem.

På onsdag lagde vi middag hos Azar, som er vår venn fra Sør-Afrika og som arbeider som sjefsingeniør i de åpne gruvene. Der spiste vi en nydelig kylling som var krydret med piri piri, chili og en hemmelig sør-afrikansk ingrediens. Som tilbehør hadde vi salat, ris og naan brød. Mmm!



Men dagen etter hadde vi også et fantastisk måltid. På torsdag var vi i Santo Domingo på høsttakkefest hos Arelis. Der fikk vi servert en nydelig og mør kalkun, deilig svin, ris og gode grønnsaker, pluss et par ting jeg ikke er helt sikker på hva var.



Mario viser den gode maten


Jeg spiste til og med hjertet til kalkunen, noe som var overraskende mørt og godt. Det var en hyggelig aften, og jeg lekte med barnebarna til Arelis, fortalte røverhistorier med Mario, Rafael og de andre og hadde det skikkelig gøy. Min første høsttakkefest, men forhåpentligvis ikke den siste!



Desserten smakte fantastisk!


På fredag morgen leverte vi Tinka til veterinæren også dro vi til Cabarete. Det har vært en skikkelig bra helg med sol, sand, sjø og masse varme.



Cabarete er skikkelig fint og i helgen var det en stor jazzfestival og artister fra Den dominikanske republikk, Cuba og andre land var kommet for å spille.





Jeg var hos en barberer og klippet meg, og plutselig kom det en høy mann som også ønsket å få trimmet sveisen. Jeg visste ikke hvem det var, men ante meg at det var en av artistene eller en viktig person siden han hadde en assistent med seg som bar en gitar og stresset rundt. Etter å ha gjort litt research fant jeg ut at han heter Chucho Valdés og er en berømt jazz artist fra Cuba og en av de store navnene på festivalen. Det var artig. Her er en link til hjemmesiden hans: http://www.valdeschucho.com/




Det var også en surfekonkurranse i Cabarete denne helgen på Playa Encuentro(som er 5 km utenfor Cabarete).



Vi dro dit på lørdag for å se, men det var ikke så veldig spennende for å være ærlig. Bølgene var høye, og folk var i vannet, men det var mye dødtid mellom hver gang noen kom opp på brettet og surfet så vi bestemte oss for å dra tilbake.



Gikk litt rundt på egenhånd og bestemte meg for å sette meg ned og prate litt med lokale folk. Og de var veldig hyggelige og de interesserte seg for hvor jeg kommer fra, hva jeg gjør her osv. Vi pratet om hvordan de ser på turister og hvilke effekter turismen har. Bl.a. ga de uttrykk for å være oppgitt av de enorme kontrastene. På den ene siden av veien selges leiligheter til 65.000$, mens på den andre bor folk i små trehus som ser ut som at de holder på å falle fra hverandre. Kan du gjette hvilke av dem som ligger vendt mot stranden? Det er ikke trehusene nei.

Jeg var forresten inne på et toalett hos en lokal dominikansk familie. Jeg måtte plutselig på do da jeg var å klippet meg, og noen som barbereren kjente hadde et toalett rett bak skuret hvor han holdt til. Det betydde at jeg måtte gå vekk fra hovedgaten og dit som dominikanere vanligvis lever. Det var som å komme til et annet land. Den delen av huset som vender ut mot gaten var malt og i fin stand, mens bak huset flasset malingen av og var dekket til flere steder med plast og reparert på billigst mulig måte. I tillegg var det mye boss(søppel) som lå slengt rundt overalt og det var mye rot og masse ting. Jeg ble faktisk sjokkert(noe som ikke skjer så ofte) over hvor stor kontrastene kan være ved bare å bevege seg 5 meter!

Jeg ble etter hvert gode venner med barbereren og vi tok bilder sammen som han senere fikk printet ut på en internettkafé og som han hang opp. Han hang også opp flere bilder som jeg tok fra jazzfestivalen, og i tillegg bildet av meg, Chucho Valdés og assistenten hans.



Kanskje det virker litt rart for dere som leser dette at jeg bare satt meg ned og pratet med en vilt fremmed person og at han hang opp bilder av meg, men det er en kulturell greie hehe. Her er folk så vennlige og imøtekommende, utadvendt og trivelige. Tror jeg begynner å bli påvirket, noe som ikke er en negativ ting.

Og når vi snakker om ting som kan være rare, kan jeg også ta med at jeg ble stoppet på gaten av en liten gutt på lørdag. Han jobbet som skopusser og var vel kanskje 8-9 år gammel. Han hadde fillete og skitne klær og var veldig tynn. I tillegg virket han sliten og hadde et trist uttrykk i ansiktet. Han spurte meg om han kunne få 50 pesos(ca. 9 kroner) for å kjøpe seg noe mat. Jeg liker ikke å gi penger for en vet aldri hva de blir brukt på, så jeg sa til han: Er du sulten? Kom så skal jeg kjøpe noe mat til deg! Så vi gikk inn på en liten restaurant og jeg kjøpte en hamburger og en sprite til han. Da lyste han opp og begynte å le og smile. Det er nok sjeldent at han får spise noe slikt, så jeg var bare glad til for å gi han et måltid. Så fortalte han meg om skolen og familien sin. Jeg oppmuntret han til å fortsette å studere og være flink på skolen. Og ikke minst ta vare på søsknene sine og familien.

Møtte han igjen på søndag, og da lyste han opp og kom bort og ga meg en klem og sa at han var veldig takknemlig. Det var hyggelig å se at omtanke og medfølelse blir satt pris på! Jeg skulle ønske at jeg kunne hjelpe alle barn og voksne som jeg ser her og som er fattige, men det er dessverre umulig.

Dere som har vært ute og reist en del til utypiske chartersteder har nok lagt merke til at det er flere barn som tigger på gaten. I Norge ville vi nok ha kontaktet barnevernet og det ville blitt store skriverier i avisene, stor ståhei og baluba om et barn hadde blitt observert tiggende på Oslo S med fillete klær og jord i ansiktet. Her derimot er det helt normalt, noe som i seg selv er helt absurd. Jeg husker da jeg gikk på VGS da vi lagde en film om et barn som tigget. Vi fikk med oss en gutt fra barneskolen jeg gikk på og kledde han opp i fillete klær og plasserte han på jernbanestasjonen i Bergen. I tillegg hadde vi skrevet en lapp hvor det stod at han trengte penger fordi foreldrene brukte narkotika. Så filmet vi med skjult kamera for å se reaksjonene til folk. Og de var mange kan dere tro. Noen ville ringe til politiet, tipse Bergensavisen, folk sperret opp øynene og kunne ikke tro det de så og de fleste ga noen småpenger(for å kommentere denne historien: Etter at de hadde gitt penger så gjorde vi dem oppmerksom på at det var et skuespill og ikke ekte).

Men hovedpoenget er at det var veldig ubehagelig for folk å se et tiggende barn. De fleste mennesker er nok ikke så naive at de ikke tror at det finnes barn som tigger, men så lenge en slipper å leve i nærheten av dem eller i det hele tatt se dem, så er de ”usynlige” eller nærmest ikke-eksisterende og en trenger ikke å bekymre seg. Det jeg prøver å si her er at jeg føler det på den samme måten. Det er ubehagelig når en jente på 7 år i fillete klær og skittent ansikt kommer bort til meg med et tomt uttrykk i øynene og holder ut hånden sin. Da får jeg vondt inni meg, og jeg ønsker å hjelpe allesammen, men når jeg ikke kan det så får jeg enda mer vondt av dem.

Dette innlegget ble mye lengre enn jeg hadde planlagt. Men slik blir det når jeg skriver om noe som engasjerer meg. I morgen skal vi hente Tinka hos veterinæren og selv om hun er en ”crazy shit machine” og gjør fra seg hvor hun ønsker, så er hun den søteste lille valpen i hele verden. Gleder meg til å se henne igjen!

Fysisk aktivitet for å forbedre helsen!

Akkurat nå holder vi på å utvikle et prosjekt som de ulike skolene kan bruke i undervisningen sin. Det skal være tilpasset slik at alle skoler kan bruke de ulike aktivitetene uavhengig av om de har et uteområde eller hvordan været er. Dvs. at vi skal lage øvelser som kan gjøres inne i klasserommet slik at elevene får beveget på seg uavhengig om de er med i organisert idrett på fritiden eller ikke. På flere skoler har de nemlig ikke gymtimer og barna får ikke beveget seg tilstrekkelig.

Disse kan være øvelser som kan gjøres ved siden av pulten og kan være alt fra å leke hode-skulder-kne og tå til å ta spensthopp eller leke kongen bestemmer. Neste uke skal vi ha vår første undervisningstime med en skoleklasse og i dag har vi jobbet mye med å oversette de ulike øvelsene vi har kommet på. Det blir spennende!!

I tillegg holder vi fremdeles på å hjelpe voksne mennesker å lære å bruke datamaskiner og ulike programmer. I dag lærte vi dem å kopiere og lime inn dokumenter og annen tekst i word og grunnleggende verktøyer i paint. De fleste er voksne mennesker i 20-30 årene, men vi har også noen som er i 40-årene. I Norge er det nesten utenkelig at voksne mennesker i 20-30-årene ikke kan åpne Word eller bruke annen software, så derfor er det bra at vi kan dele vår kunnskap med de voksne menneskene her.



I neste uke blir det mye å gjøre. Vi skal arbeide med å fullføre oversikten over de ulike øko-turistiske stedene som finnes rundt om i Bonao og skrive rapporter. Samt arbeide videre med informasjonen om Bonao og flere interessante steder i byen som vi skal sende til Lonely Planet og publisere på nettet slik at informasjonen blir tilgjengelig for flere.

Et annet prosjekt vi skal gjennomføre er å dra rundt til ulike drivhus og evaluere dem ut i fra et skjema vi har fått. Der finnes det punkter som bl.a. hvor mye produseres det hvert år, hvem er ansvarlig for vedlikehold, hvordan organiseres driften osv.

Også var det dette med å dra rundt til ulike samfunn og gjøre analyser av hvilke konsekvenser mulige naturkatastrofer kan gjøre. Så det er mye å gjøre for tiden. Jeg skulle ønsket dog at arbeidsfordelingen kunne vært mer balansert. I begynnelsen var det svært lite å gjøre, også plutselig kommer en periode når mange prosjekter kommer oppå hverandre. Men det fikser vi lett!!

Slenger med noen bilder her på slutten. Dette bildet så jeg på en skole som vi var innom. Det betyr: "Utdanning er et antrekk vi tar på oss på gallaen som vi kaller
livet"


Og her er noen regler som var på en skole sponset av en sigarettprodusent. Se på formene og fargene på skiltet. Minner det om en spesiell sigarettpakke?!

Hermanas Mirabal: Las Mariposas - Sommerfuglene

Endelig fikk vi gjennomført noe vi har snakket om siden begynnelsen av september! I dag var jeg og Stine i Ojo de Agua som er det lille stedet hvor Mirabal søstrene var fra. I år(25 november) er det 50 år siden søstrene ble voldtatt, torturert og drept fordi de ønsket demokratiske rettigheter og en slutt på tyranniet til Trujillo. De ble martyrer for den saken de kjempet for og nasjonale helter blant sivilbefolkningen for den motstandskampen de utførte. I Ojo de Agua finnes det et museum hvor klær, sko, servise, møbler, diplomer, bilder, fotografier, personlige eiendeler og til og med håret til Maria Teresa er bevart.

Her er søstrene f.v. Patria, Minerva og Maria Teresa

For de som ikke kjenner til historien bak Mirabal søstrene kan dere lese boken "I sommerfuglenes tid" av Julia Alvarez som de faktisk hadde et eksemplar av!



Ellers så kan dere se "El Tropico de Sangre" som kom ut i år med Michelle Rodriguez i hovedrollen eller den eldre innspillingen "En el tiempo de las mariposas" med Salma Hayek. Grunnen til at jeg liker disse filmene så godt er at de handler om historien slik sivilbefolkningen opplevde regimet til Trujillo og hvordan de valgte å kjempe for sine rettigheter som frie mennesker og spesielt kvinnene for sine rettigheter.

Her er et broderi fra den dagen søstrene ble drept i 1960

Derfor er det veldig spesielt at 25 november, den dagen de tre søstrene Maria Teresa, Patria og Minerva, har blitt offentliggjort av FN som den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Da vi kom dit i dag var det massevis av skoleklasser som fikk guidede turer for å se stedet hvor de bodde de siste månedene av sine liv som var i Ojo de Agua.

Her er søstrene begravd, sammen med Manolo som var mannen til Minerva

Vi fikk også en tur rundt og fikk se de ulike soverommene til søstrene, spisestuen, kjøkkenet, badet og gravstenene deres. Det var spesielt å være der og litt surrealistisk ettersom at dette var ekte personer som levde, men som jeg bare har kjennskap til gjennom bøker og filmer og ellers det jeg har lest om på internett.

Her er jeg ved bystene til søstrene
(den tredje var til oppussing i anledning 50 års markering 25 november)

På rommet til Maria Teresa var faktisk håret hennes. Jeg vil tippe det målte ca. 40cm og det lå i en glassmonter. I en annen monter lå det ulike ting som søstrene hadde med seg og som sjåføren deres hadde på seg da de ble drept. Det var bl.a. identitetskort, hårbøyler, vesker, et skrujern, en sigarettpakke, hatter, diverse klær og annet. Dessverre var det ikke lov til å ta bilder inne, så dere får bare se bilder utenfra. Det var rart å se tingene siden de har tilhørt mennesker som ble drept og pga. det ble nasjonale helter og symboler på frigjøringskampen mot Trujillo og regimet hans. Jeg vil absolutt anbefale alle med en interesse for historie og politikk å se filmene og sette seg inn i historien.