Refleksjoner om fortiden, fremtiden og det derre der

Dette innlegget blir litt hulter til bulter, men når en har mye en vil si blir det ofte slik.

I går feiret vi 20 års jubileet til Stiftelsen Falcondo her i Bonao. Her hadde Arelis og Antonio mange taler, og det var mange flotte ord som ble sagt. I tillegg spilte Santy Rodriguez, en talentfull fløytist som er dirigent for det yngre filharmoniorkesteret, og underholdt oss. Her var det mange kjente ansikter bl.a. mange lærere, mange mennesker vi har møtt og hilst på og det var en gledelig kveld. Vi møtte også Christian Tiburcio som har det flotte mosaikk huset, jeg hilste på den tidligere presidenten av Falcondo, en fransk dame som hadde vært professor ved et universitet i New York og flere andre dyktige mennesker som jobber med eller for stiftelsen.



Her er f.v. eks-direktør for Falcondo James H. Carrigan som var en veldig hyggelig kar og Arelis og Antonio til høyre. Den kortere herren i midten er Hr. Candido Bido som har masse flotte bilder på utstilling i Plaza de La Cultura og er en kjent dominikansk kunstner. Hjemmesiden hans er vel verdt et besøk:

http://www.grupointeractivo.com/bido



Det var mange mennesker som hadde møtt opp for å få med seg det som skjedde og for å vise sin støtte


Når det gjelder arbeidet så har jeg veldig lyst å arbeide med å utvikle et øko-turist prosjekt her i Bonao. Det eneste jeg hittil har funnet om Bonao i turist og reise bøker var et par linjer i National Geographics bok om Den dominikanske republikk, hvor det stod at en kunne finne gruvene til Falconbridge og Xstrata Nickel her. Men etter å ha pratet med folk herfra, har jeg funnet ut at det var i Bonao at de første radio og tv-sendingene begynte i landet, og at det finnes flere øko-turist prosjekter her. Det betyr at det gjelder bare å få informasjonen ut til folket!

I tillegg kunne det vært spennende å lage et museum over gruvedriften i byen siden det har vært arbeidet i de åpne gruvene siden 1971, men dette er noe som Falconbridge og Xstrata må ta initiativ til selv.

Ellers så har jeg funnet en fantastisk film som heter "Home", som er laget av Yann-Arthus Bertrand og viser planeten vår ovenfra. Filmen tar for seg ulike tema som naturressurser, mennesker, levemåter, samfunn, bærekraftighet og mange flere temaer. Det var akkurat en slik film jeg ble spurt av Arelis om å finne og i tillegg har jeg vært i kontakt med teamet bak filmen og fått tak i ekstrahefter, bilder og tilleggsmateriale som kan brukes i undervisning. Og alt på spansk slik at det ikke blir noen problemer med oversettelsen.

De jeg har vært i kontakt med har vært utrolig positive og hjulpet masse med informasjon så de har gjort min jobb med videreformidling ganske enkel. Jeg anbefaler alle å se denne filmen. Her er en link til den på engelsk: http://www.youtube.com/watch?v=jqxENMKaeCU

Nå er det kaldt her. Gikk med jeans og genser og frøs tidligere i dag, selv om temperaturen var over 20 grader, men det regnet mye og var overskyet. Er vel bare ikke vant til kulde. Kommer nok til å fryse konstant når jeg kommer hjem til Norge i januar.

Ellers er det rart å tenke på at jeg har vært her i over to måneder allerede, og om litt over to måneder til er jeg på vei hjem igjen.

På lørdag skal vi være med på et alfabetiseringsprosjekt for voksne mennesker i Blanco, hvor vi har vært tidligere. Det kommer til å bli veldig spennende, spesielt siden jeg skrev bachelor oppgave om akkurat dette temaet i Bolivia. Så det gleder jeg meg til!

Og i neste uke skal vi begynne med risikovurdering i små samfunn i forhold til naturkatastrofer. Det blir spennende å se hva vi kan hjelpe til med der.

Og min nye favorittsang blant veldig mange her nede, en liste kommer snart, er Jorge Celedon - Que Bonita es esta vida!!(Så fint livet er!) Link her: http://www.youtube.com/watch?v=azAjn8jHt5Y

Det var en gang vi gjorde et bakeri om til en kafé

I de siste dagene har vi jobbet mye med bakeriet som vi har pusset opp for å bli en kafé. Det er en kvinnegruppe som driver bakeriet, og de driver også en internettkafé rett ved siden av. Jeg har kommet med idéer, tanker og kreative innspill, i tillegg har arbeiderene spadd, spikret, malt, løftet, flyttet, ommøblert, lagt fliser, teipet, og jobbet hardt! Her kommer noen bilder som beskriver det vi har gjort:



Slik så det ut helt i begynnelsen



Her blir all jord og steiner og ujevn grunn fjernet for å legge singel og få et flatt underlag



Her skal det lages en dør ut til bakgården



Her legges fliser..



..og her begynner første del av taket å komme på plass



Her skal vi få en maler til å male et skikkelig stort bilde av bondekoner og innsiden av et bakeri



Her har grunnmalingen blitt lagt, og taket begynner å ta form



Her sitter vi og planlegger maleriet som skal pryde veggen. Jeg kom på idéen om å male hele veggen og kunstneren videreutviklet den. En stor artist!



Her forklarer Francis Castillo, en berømt maler, kvinnene som er ansvarlige for bakeriet hvordan maleriet kommer til å være



Her males veggen



Og her er arbeiderne som har jobbet med alt arbeidet. Legg merke til forandringen i bakgrunnen



Dette er noen av kvinnene som er med i kvinnegruppen som driver bakeriet



Her holder Francis Castillo på å male



Her poserer Badui under det nye taket. Se alle plantene!



Slik så det ut kvelden før vi hadde stor åpning. Ser dere forskjellen??



Slik ble innsiden seende ut. Flott!



Og slik ble uteområdet seende ut etter at vi var ferdig med oppussingen. Fint :)







Og slik ble maleriet seende ut til slutt. Kjempeflott!!

Det var spennende å være med i prossessen fra tankegang og idèer, til gjennomføring og ferdig produkt. I tillegg var kvinnene veldig takknemlige og ga meg masse klemmer og det var bare smil og latter da vi sa på gjensyn og takk for oss. Jeg kommer definitivt tilbake dit for å drikke kaffe, nyte livet og ta det med ro. Spise et kakestykke og lese en god bok, samt prate med alle de hyggelige damene der. Jeg fikk troen på at NGOer kan endre små samfunn og håper at bakeriet som nå er blitt en kafé er det første skrittet på veien. Slik at hele samfunnet sakte, men sikkert kan forandre seg og forbedre seg!!

Et kamera stjålet, et kamera levert tilbake

I dag skjedde det noe som gjorde meg både sint, skuffet og oppgitt, men også overrasket, glad og lettet.

Nå har vi virkelig kommet i gang med oppussingen av bakeriet og har ryddet gårdsplassen, lagt fliser inne og har begynt å legge på tak. I tillegg har vi begynt å tenke på innredningen, fasader og utforming. I bakgården skal vi lage et lite uteområde med plass til en liten kafé, og der skal vi også male store veggmalerier som skal dekke alt. Det kommer til å bli skikkelig fint, og i dag satt jeg og jobbet med en kjent kunstner som heter Francis. Han har arbeidet med mosaikk, keramikk og malt mange bilder og hatt mange utstillinger.

Det var virkelig spennende å arbeide med han fordi han skjønte med en gang hvilke idéer jeg hadde og vi videreutviklet dem sammen. Vi satt ute og arbeidet, og mens jeg forklarte hva jeg tenkte, tegnet han og det var virkelig flott. Så gikk vi inn to minutter fordi jeg ønsket å vise han noe. Og mens vi var inne lot jeg sekken med kameraet mitt ligge der. Noen barn som vi hadde snakket med tidligere, og som hadde gitt oss noen idéer satt utenfor.

Det tok bare to minutter det jeg skulle vise han inne, og da vi kom tilbake ønsket jeg å ta et bilde. Men da var kameraet vekk!! Først tenkte jeg at jeg sikkert hadde lagt det fra meg et sted, men så kom jeg på at jeg hadde jo tatt et bilde bare noen minutter tidligere. Så da leitet vi overalt, men fant ingenting. Vi snakket med barna som var der ute, og spesielt 3 gutter på 14-15 år som hele tiden hadde vært i nærheten. Jeg kjente at jeg ble skikkelig sint siden noen hadde stjålet kameraet mitt.

Jeg bannet og ble skikkelig irritert. Han ene jeg jobbet med, var raskt fremme og tok bilder av de tre, og sa at han kom til å ringe til politiet, og ønsket å ta et bilde av de. Det var de tre litt usikre på, men han tok bildet og sa at det var fordi han kunne utelukke dem som mistenkte når politiet kom.

Så gjorde vi ikke noe særlig mer, men kjørte og spiste lunsj. Jeg kjente at jeg fremdeles var skikkelig provosert og at jeg var forbanna. Men så spiste vi lunsj og pratet litt om andre ting, så da roet jeg meg litt.

Kameraet ble stjålet rundt kl. 12.40. Ca. 14.10 var vi tilbake på stedet, og da kom en av sjefene for bakeriet for å høre hvordan arbeidet gikk. Sammen med han jeg arbeider med fortalte vi historien, og hun ble med ett veldig sint og forbannet. Tilfeldigvis kjørte en av fedrene til en av guttene forbi og vi fikk forklart situasjonen for han. Han gikk og hentet en av de tre guttene og de to andre fulgte etter.

Så tok vi dem med inn på bakrommet av en internettkafé som ligger side ved side av bakeriet, og der snakket vi om de mulige løsningene. Jeg prøvde vagt å forsvare de tre, for på dette tidspunktet tenkte jeg at de ikke hadde gjort noe men hadde hjulpet. Så var det faren til han ene, de tre guttene, vi to som arbeider for stilftelsen Falcondo og to kvinner. Vi snakket frem og tilbake og guttene benektet at de hadde gjort noe, mens alle andre mente at de hadde stått bak forbrytelsen.

Så sa vi at de burde finne de skyldige nå ellers kom vi til å ringe politiet og lage et helvetes spetakkel for beboerne i det lille samfunnet, og de kom til å bli brakt ned til politistasjonen for å bli avhørt og satt i varetekt. I tillegg for å være "greie" sa vi at vi kom til å betale 1500 pesos, ca. 230 NOK. til de som leverte tilbake kameraet. Og de fikk streng beskjed om å dra ut og si det til resten av samfunnet, og ikke komme tilbake uten kameraet.

Mens de var ute, fortalte han jeg jobber med at han hadde tatt bildene av de tre helt i begynnelsen, fordi han skjønte at det hadde vært dem. Han er fra en supersmart familie forresten, hvor to av nevøene hans studerer for å arbeide for NASA. Og han begynte også å snakke om at han skulle tatt med seg en pistol, og truet de guttene skikkelig. Det er jeg egentlig glad for at han ikke gjorde.

Vi satt på kontoret og småpratet, da det plutselig kom en kar inn. Han hadde arbeidet på den andre siden av veien hvor vi hadde vært, og han hadde sett at guttene hadde stjålet kameraet. Så da var det avgjort. De som hadde hjulpet oss med idéer, vært hyggelige mot og behandlet med respekt, hadde spyttet oss i trynet, ledd og hånet oss. For et svik!!

Etter en stund dro jeg hjemover, mens de andre ble igjen. Det var ikke gått mer enn én halvtime hjemme før mobilen ringte, ca. 16.10, og de som var igjen ved bakeriet, fortalte at de nå hadde fått igjen kameraet. De tre guttene hadde levert det tilbake, og fått en sjekk på 1500 pesos. Det er faen meg stusselige saker altså. At tre gutter ødelegger all tillit, oppfører seg som drittunger, er uansvarlige og respektløse, og i tillegg får betalt for det! Skikkelig patetisk oppførsel! Men det var vel den eneste måten jeg kunne få igjen kameraet på.

Jeg kjente at jeg ble veldig lettet da jeg fikk telefonen om at det nå var funnet, og jeg avtalte med de jeg jobber med om at vi lar alt være til mandag, siden situasjonen fremdeles var ganske opphetet, også skal vi snakke om alt da. Jeg tror det er det beste. Så jeg ringte en taxi og dro bort dit og hentet kameraet. Da var vel klokken 16.55. Heldigvis var minnekortet og batteriet på plass, men de hadde fjernet kameravesken og den ene reimen til kameraet.

I tillegg hadde de vært så frekke at de hadde tatt et bilde. Det ser dere under. Ikke helt sikker på hva det egentlig er. Kanskje noen som er gode i PS kan leke litt med det?



I ettertid tenker jeg at det var naivt av meg å la kameraet ligge i en åpen ryggsekk. Imidlertid har jeg følt meg omringet av hyggelige mennesker, åpne og imøtekommende. Og jeg har tenkt at hvis noen skulle rane meg eller stjele noe fra meg, så ville det ikke være på et prosjekt hvor vi arbeider, og hvor mine arbeidsoppgaver er å hjelpe folk og små samfunn. Derfor virker det rart for meg at folk stjeler fra den personen som tilbyr en hjelpende hånd.

Jeg følte at all den tilliten jeg har hatt til folk her, bare forsvant som et knips med fingrene og jeg fikk en vond og samtidig tom følelse inni meg. Det var vanskelig å svelge, at kanskje noen av disse menneskene ønsker å skade meg eller ta ting som tilhører meg. Og når de er så frekk at de gjør det når jeg er i rommet ved siden av, hva mer kan ikke skje da?

Det er alltid provoserende når noen tar noe som ikke tilhører dem, men som tilhører deg. I dette tilfellet, som gjelder med alle kameraer, var det innholdet som var viktig. Bildene som var på kameraet dokumenterer alt arbeidet vi har gjort med bakeriet hittil, og det er verdifull informasjon der som jeg ønsker å videreformidle til sjefen min her, og til dere der hjemme.

Jeg tror jeg har fått tillitsproblemer etter dette og sitter igjen med en hel mengde med følelser, både sinne, frustrasjon, glede, lettelse, men også skuffelse. Hvordan vi kommer til å fortsette og hva vi kommer til å gjøre, får vi se på mandag. Jeg ønsker at de som gjorde det blir straffet eller på en annen måte får lært at stjeling har sine konsekvenser, og det tror jeg de fleste er enige i.

Nyheter fra Bonao NB: Sterkt innhold

Ii dag var jeg nede på kontoret og arbeidet, siden strømmen i huset vårt går hele tiden. Siden fredag har vi vært lenger uten strøm enn med strøm. Og det er ikke særlig artig når jeg våkner opp midt på natten og svetter som en gris, for å oppleve at viften og varmepumpen slår seg på 20 minutter for så å gå igjen. I tillegg blir maten vår ødelagt når kjøleskapet slår seg av, og det er vanskelig å lage mat i mørket når en ikke ser noen ting. Heldigvis har vi lommelykt og gassovn så vi overlever.

Men så til noe som virkelig sjokkerte meg i dag. Da den vanlige taxisjåføren som vi kjører med hentet meg og kjørte meg ned til kontoret fortalte han at han nesten hadde dødd i helgen. Han hadde kjørt 4 jenter til et sted hvor en av dem gikk av, det hadde visst vært nær huset hennes. Så hadde det kommet frem tre gutter og en av dem hadde hatt en pistol. Så hadde de truet han, men han hadde klart å kjøre av gårde, men guttene hadde ranet og voldtatt den stakkars jenta. Han hadde ringt politiet, men de hadde ikke tatt seg bryet med å rykke ut.

Han sa at han følte seg så utrolig hjelpesløs der og da, og selv om han hadde reddet de tre andre jentene, hadde ikke det veid opp for den siste han ikke hadde klart å redde. Da han fortalte det, føltes det som at haken min sank ned til magen, og at magen sank videre ned til knærne og jeg fikk en skikkelig vond følelse inni meg.

Det som sjokkerte meg mest var at jeg fikk høre at det hadde skjedd med en jeg kjenner, og ikke bare en vandrehistorie om en hvilken som helst person. Det er jo logisk at når noe skjer med noen som er nær en, så går det mye mer innpå en også.
Det vil være naivt å tro at slike ting ikke skjer her, men jeg føler at vi blir så godt beskyttet og lever liksom inne i vår egen boble hvor vi har egne sikkerhetsvakter og ikke trenger å bekymre oss. Dessverre er hverdagen annerledes for vanlige dominikanere.

Hørt om romprodusenten som trodde på sitt folk?

Det har jeg. På torsdag var vi på en flott premieutdeling for den største romprodusenten i landet, Brugal, delte ut premier for de som juryen mente har arbeidet med prosjekter som har utmerket seg, og som fortjener støtte og oppmerksomhet.



Her taler Franklin Baéz Brugal, som er en av to grunnleggere av organisasjonen "Brugal tror på sitt folk"


I år var den 19`ende gangen utdelingen gikk av stabelen. Av 126 deltakere valgte juryen ut 5 vinnere innen kategoriene kunst og kultur, utdanning, forsvar og beskyttelse av naturressurser, sosialt arbeid og samfunnsutvikling.



Her er Arelis på talerstolen. Hun var med i juryen, og fikk æren av å dele ut prisen i kategorien Utdanning


Hver av vinnerne fikk 1 million pesos som tilsvarer ca. 27.000 dollar, og som igjen tilsvarer ca. 155.000 NOK. En av vinnerne hadde sitt eget barnehjem, "Hogar Escuela Doña Chucha", og hennes største ønske før det ble offentliggjort at hun vant, var å kjøpe 50 par med sko til "barna" hennes. Men etter at hun vant var hun så utrolig rørt, og sa at hun nå kunne kjøpe klær og enda flere sko til barna. Det var et flott øyeblikk og blant publikum var det både latter, glede og et par tårer.



Her er takketalen etter at hun ble fortalt at hun også vant hovedpremien som var 1.5 millioner pesos, sammen med jurymedlemmene og de andre vinnerne


Det minte meg om seremonien oppe i Blanco da vi var med da alfabetiserte mennesker fikk sine diplomer utdelt og en kunne føle og ta på stoltheten de utstrålte. Bortsett fra at det i går var på et høyere nivå, og mennene var kledd i flotte dresser, og kvinnene i elegante kjoler.

Etter seremonien og talene fikk vi mat og noe å drikke. I tillegg fikk vi danset og pratet.



Hørte også på en artist som var helt fantastisk. Da hun spilte, sang hun først og tok det opp. Så spilte hun det av, og la til nye elementer av sang og rytme til hun hadde hele sangen.




I tillegg sang hun jazz så jeg ble skikkelig frelst. Hun het noe slikt som Cyril M eller noe og jeg har enda ikke funnet musikken hennes selv om jeg har letet rundt, men jeg skal lete videre!

Vi ble også fotografert flere ganger, og et av bildene endte opp her: http://portal.bufeo.com/galleries/galleries/1602/

Så på fredag var det tilbake hit til Bonao. Da sjåføren vår hentet oss, hilste han først, også tok han ut en pistol og la den under setet. Litt sjokkerende, men det er vel fordi vi er såpass skjermet fra våpen i Norge, mens her er det normalt at folk går med pistol.

Da vi kjørte hjemover hørte vi plutselig Madcon med Glow og de er visst ganske så populære her. Enda et eksportert produkt fra Norge, i tillegg til norsk laks, bacalao og norsk smøreost.

Da vi kom hjem til huset var strømmen gått, og vanligvis pleier den å komme igjen etter et par minutter, men nå var den vekke flere timer. Det skjedde også i dag at strømmen ble borte flere timer i strekk. I tillegg var det uten å overdrive 300 maur på kjøkkenbenken. Og ikke de små som en nesten ikke ser, men ganske store. Jeg vil tippe at halvparten av disse var å finne inne i brødristeren, så da var det full spraying med maurmiddel, rydding og vasking.

Forresten begynt å lese No Country for Old Men nå. Bra bok!